I mange år syntes jeg at jula var et slit. Det var mørkt stort sett hele dagen, kaldt, og jeg hadde bare lyst til å bli på sofaen, og trekke teppet over hodet til det hele var overstått. I stedet ble det forventet at jeg, i tillegg til å holde meg oppreist og gå på jobb, skulle sørge for at alles forventninger til jula skulle innfris. Mens jeg hadde følelsen av å gå for halv maskin, og vel så det, skulle jeg skru opp antall omdreininger, og løpe enda fortere.

Noen andre hadde tatt styring på tida mi, og planlagt juleavslutninger på skolen, på jobben, i barnehagen, Lucia-arrangement, julemesse, og gud vet hva, hvor det ble forventet at jeg skulle delta. Den siste uka før jul medbrakte gjerne en av ungene en grundig magesyke fra barnehagen, slik at det ble lite søvn og mye tørking av oppkast - før man overtok mageviruset sjøl, og ble liggende med bøtte. Jeg hadde fire julekvelder etter hverandre i senga - tre omgangssyker og en influensa. Fordelen med dette var at husbonden var nødt til å sette seg inn i hvordan man ordner julemiddag

Det merkelige er at ungene, som nå er voksne, stadig har et godt og hjertelig forhold til jula. De elsker å komme hjem på besøk, finne igjen den gamle julepynten, og kjenne at det lukter jul i huset. Later altså ikke til at jeg har overført mitt mildt sagt ambivalente forhold til jula til dem, heldigvis.

Jeg visste jo ikke den gangen at det var stoffskiftet mitt som gjorde at jeg ikke hadde overskudd til noe som helst. Etter Armour, og med voksne barn, er det hele mer til å leve med. I år tok jeg tidlig juleferie, slik at det var rikelig med tid til å ordne med det som skulle gjøres. Vinduer fikk forbli uvasket, innsiden av kjøkkenskapene likedan - inni der var det likevel ingen som skulle sitte og feire jul, så det gikk greit.

Vel overstått til alle, ta vare på dere sjøl i romjula så godt det lar seg gjøre!