Ja Vibeke, man er jo virkelig dårlig !
Sykdommen er underkjent og det er slett ikke forstått hvor vanskelig livet er når man u-behandlet, eller behandlingen virker dårlig.
Jeg har vært der, og prøvd.....
Jeg vet derfor at nærmiljøet ikke tar hensyn nok og at selv om man er tolmodig med seg selv, så er ikke miljøet seg det.
Ikke engang legen er det........

Det er jo særlig verst før man får en pekepinn på hva det kan være.
Uten en legeattest møter man ikke forståelse noen steder - ikke for lenge av gangen - og det tar jo tid.

Selv ikke etter at man har fått en diagnose møter man forståelse - aksept kanskje, for en stund.
Og det hjelper iallfall ikk at legen sier at man er under behandling og frisk, når man ikke er det.

Her er det viktig at man ikke godtar en behandling som er for dårlig !
Ikke i 16 år som jeg gjorde - men et år, høyden to skal man være forberedt på at det tar - og da kan mye skje......