Tusen takk for svar alle sammen! Det varmer!

Jeg har såvidt tatt første steget når det gjelder brevene med å lete opp adressen til lege nr to, for han jobber et annet sted nå. Men det er flere som heter det samme, så jeg må lete litt. Har alt sendt en forespørsel til det stedet han mest sannsynlig jobber.

Jeg kommer nok til å skrive et brev til hver av dem, for jeg har forskjellige spørsmål til dem. I går fant jeg også navnet på den tredje legen som ikke fulgte opp stoffskiftet, forøvrig samme lege som jeg slo i bordet til noen år senere. Har ikke husket navnet hans frem til nå.

Har også et problem vedrørende lege nr en, for han er fastlege for foreldrene mine. Og jeg er redd for at det jeg sender til ham kan komme foreldrene mine for øre. Ikke det at jeg har noe å skjule, men jeg opplevde den gangen jeg gikk til ham at informasjon jeg kun ga til ham, hadde min mor fått vite om. Hadde jeg vært mindreårig hadde det vært forståelig, men jeg var tross alt i 20-årene den gangen.

Jeg vet ikke hva slags behandling som skulle hjelpe meg nå, jeg ønsker egentlig bare å ha fred fra alt som heter sykdom og undersøkelser, jeg vil ta min thyroxin hver dag og det andre jeg trenger for å leve, og så ikke mer. Legen min maser stadig på meg om at han vil ha meg innlagt på sykehus og undersøkt for den høye senkningen min. Men jeg har jo tross alt hatt for høy senkning ved hver eneste måling i snart 17 år, så hvorfor bry seg om den nå? Jeg lever ok med den, jeg. Hadde den vært uttrykk for noe alvorlig, så hadde jeg antakelig vært død for lengst.

Gjennom hele 90-tallet fikk jeg kommentarer av kontorsøstrene som "var du syk forrige gang?" etter hver blodprøve. Svaret mitt var stort sett nei. "Du hadde så høy senkning" fikk jeg alltid i retur. Jeg ble så lei av å få det spørsmålet hver eneste gang, så jeg konfronterte legene med det, og jeg fikk bare et skuldertrekk med "noen har høy senkning uten at vi kan forklare hvorfor". Senkningen har i alle år ligget mellom 34 og 54, noen ganger høyere - men da har jeg hatt influensa eller sånt i tillegg.

Forrige gang ville min nåværende lege ha meg til å gå med 24-timers blodtrykksmåler. Etter litt om og men fant de en tid som passet, for med min jobb er det ikke lett å ha et sånt apparat på seg. Jeg jobber jo tross alt i vann, og når slike apparater ikke tåler vann... vel, det ordnet seg. Det var noe forbaska tull å ha den på! Siden jeg ikke har klær med belte eller lommer, så måtte jeg gå med den i hånda hele tiden.
Og da de leste det av dagen etter, så hadde bare noen få av målingene blitt noe av. Og da begynte maset om at jeg måtte gjøre det en gang til og ta nye målinger. Men det har jeg nektet. Jeg orker ikke det en gang til. Jeg orker ikke å få vite at blodtrykket også er høyt. Det var heller ingen av dem som opplyste om at det kostet penger å låne apparatet, det fikk jeg først vite da jeg kom for å levere det. Heldigvis slapp jeg å betale da resultatet ikke var komplett. Hadde ikke hatt råd til å betale det heller.
Skal til legen igjen på tirsdag og regner med at han kommer til å forlange at jeg skal ta en ny runde. Men jeg kommer til å nekte, for jeg har fremdeles ikke råd til å betale for apparatet og ikke orker jeg tanken på å nærmest svime av hver halvtime. Det skjedde forrige gang, fordi det blåste seg så hardt opp. Jeg orker det ikke.

Selv tror jeg at jeg tar for høy dose thyroxin nå. For med for høy dose har jeg en tendens til å få høyere puls. Og da legen gjorde forrige måling, tror jeg ikke han tok hensyn til at jeg for det første var stresset, og for det andre at jeg hadde tatt thyroxin like før jeg dro hjemmefra. Pulsen min pleier å være noe høyere i timene rett etter at jeg har tatt tablettene.

Jeg ble syk i 17-18-års alderen, og det er jo en tid hvor man vanligvis tar seg utdannelse, får jobb og etablerer seg. Men som en direkte følge av sykdommen fikk jeg ikke noen utdannelse, for jeg orket ikke konsentrere meg om bøker. Jeg blir veldig deprimert av å tenke på at hvis jeg bare hadde fått medisin allerede den gangen, så kunne jeg kanskje ha fått krefter til å ta en utdannelse. Jeg kunne ha fått krefter til å gjøre noe med vekta allerede den gangen og kanskje også fått egen familie. Ingenting av det ble noe av.

Jeg har stort sett kun hatt lavtlønnsjobber, for uten utdannelse kommer man jo ikke så veldig langt. Har aldri i mitt liv tjent mer enn 150.000 brutto på et år, og det er ikke mye å skryte av. Jeg vil jo jobbe! Jeg vil jobbe det jeg kan klare, jeg har egentlig ikke noe ønske om å ligge samfunnet til byrde.

Nå prøver jeg meg altså som såkalt selvstendig næringsdrivende. Sikkert egoistisk av meg, men endelig har jeg funnet en jobb i livet hvor jeg trives! Jeg elsker jobben min, og kan egentlig ikke tenke meg noe annet. Dessuten slår jeg to fluer i en smekk, jeg jobber og får samtidig betalt for å trene! For de som ikke vet det - jeg jobber som instruktør i vannaerobic for overvektige og har pr idag 3 kurs pr uke, i tillegg til at jeg er trener for et damelag i vannaerobic. Jeg hadde ikke hatt krefter til å ha en vanlig jobb, for så å trene etter arbeidstid. Det hadde ikke gått. Men med denne jobben får jeg selv trent på en måte som passer meg godt som overvektig. Jeg belaster ikke kroppen like mye som jeg måtte gjort på land og jeg blir sliten, men på en god måte om jeg kan si det slik. Dessuten har kursene mine begynt å bli populære! For første gang befinner de seg på rette siden av null når det gjelder økonomien.
Jeg tjener ikke nok til å kunne leve av det ennå, så jeg har fått innvilget 50 % sykemelding pga skader i knærne. Så alt er heldigvis ikke bare negativt i livet.