OBS - utblåsning!

Ja, jeg er sint, og jeg er drittlei av å være syk! :x

Jeg er først og fremst sint på den legen som visste at jeg hadde lavt stoffskifte, og som ga f* i å gjøre noe med det! Og jeg er sint på den legen som sa jeg hadde lavt stoffskifte, men ga blaffen i å forklare meg hva lavt stoffskifte var.

Jeg oppsøkte lege første gang i 86/87 for det jeg nå vet er blant symptomene på lavt stoffskifte. Likevel tok ikke legen meg på alvor. Jeg var blitt overvektig, og det var kun vekta han brydde seg om. Det andre jeg egentlig gikk til legen for, var det bare såvidt jeg fikk hjelp for. Jeg gikk jevnlig til denne legen i fire-fem år og tok blodprøver.
I ettertid har jeg fått vite fra denne legen at det syntes på blodprøvene allerede den gangen at jeg hadde lavt stoffskifte. Hvis han bare hadde gitt meg thyroxin alt den gangen, kunne jeg ha fått krefter til å gjøre noe med vekta allerede da. Da kunne jeg kanskje ha oppplevd å bli normalvektig jeg også og sluppet å slite med vekta i så mange år. Men den muligheten fikk jeg ikke.

På begynnelsen av 90-tallet skiftet jeg lege, og denne fortalte meg at jeg hadde lavt stoffskifte og han ga meg thyroxin for det. Men det var flere viktige ting han aldri fortalte meg noe om; at dette er en sykdom, at jeg må ta medisiner resten av livet, og sist men ikke minst; han fortalte ingenting (!) om symptomene! Hadde han bare listet opp noen av symptomene, kunne jeg ha krysset av for omtrent samtlige allerede den gangen. Men jeg fikk altså ikke vite noe som helst, og den gangen fantes jo ikke internett og ikke hadde vi noe helseleksikon hjemme, så jeg hadde ingen sjanser for å finne ut av dette selv. Ã… spørre legen nyttet ikke, for jeg fikk ikke svar.

Så da resepten skulle fornyes viste det seg at legen hadde sluttet ved senteret, og han som overtok meg som pasient fulgte ikke opp stoffskiftet. Jeg visste jo som nevnt ikke noe, og siden jeg ikke visste om jeg skulle kjenne noe bedring av tablettene og hva jeg evnt skulle ha kjent noen bedring av, så sluttet jeg med tablettene.

Det var ikke før i 1997 at jeg fikk diagnosen etter at jeg så "Helse-refleks" på Nrk, gikk til legen og slo i bordet. De fleste av dere som har lest på hjemmesiden min, har fått med dere resten av den historien.

Jeg er virkelig sint på disse legene! Jeg har blitt mye sykere enn jeg behøvde å bli, hvis de bare hadde tatt stoffskiftet mitt på alvor. Jeg går rundt med så forbaska mye sinne i meg på grunn av dette! Jeg gråter ofte når jeg er alene. Og hver eneste ting som kommer i tillegg som følge av stoffskiftet og som jeg må slite med hver dag, så som B12-mangelen, vektproblemene, det at jeg blir så fort sliten mentalt, konsentrasjonsvanskene, hukommelsestrøbbelet, angstanfallene, urinsyregikta, ødemene og alle andre ting som stadig dukker opp i kjølvannet av dette og som fører til undersøkelser og undersøkelser og atter undersøkelser... alt dette gjør meg bare enda mer deprimert og sint. Diabetes og høyt blodtrykk er visstnok det siste jeg har fått nå. Jeg er møkkalei av å være syk! Jeg orker ikke flere undersøkelser! Jeg har nå begynt å sette ned foten når det gjelder flere undersøkelser, for jeg orker ikke mer. Jeg driter rett og slett i om jeg ikke kommer til å leve like lenge som andre. Jeg har nok, jeg trenger ikke å vite om hva mer jeg lider av!

Jeg blir deprimert og sint av å vite at jeg sannsynligvis kunne vært så å si frisk idag, dersom disse drittlegene hadde gjort jobben sin skikkelig! Jeg har så lyst til å fortelle dem hvor mye de har ødelagt av livet mitt! Jeg vet i alle fall at han jeg gikk til på 80-tallet vet hvem jeg er. Derimot er jeg ikke så veldig sikker på at han som ga meg thyroxin og unnot å fortelle om lavt stoffskifte kan huske meg. Men jeg har veldig lyst til å sende dem begge et brev og ta et skikkelig oppgjør med dem.
Den første legen står jeg dessverre i fare for å treffe på daglig, for han har kontor her i nærmiljøet. Jeg unngår ham så langt jeg kan, for det er få personer jeg forakter mer enn han. Jeg vil ikke si hater, for det er et for sterkt ord. Men forakter - ja.