Kort lunte om dagene..

[Ruth]

Huff, jeg har så forferdelig kort lunte.. Spesielt når jeg er sliten og trøtt, noe jeg jo ofte er.
Det er så slitsomt å ha det sånn, jeg har jo ikke lyst til å være så sint hele tiden, men det bare blir sånn. Prøver å beherske meg, men det er heller ikke så lett. Er lei av å være sur og grinete!

Er det bare jeg som er sånn?

[kris]

Absolutt ikke!

Jeg trener og trener på å kontrollere irritasjonen min - men det er søren ikke lett... Får skikkelig vondt av treåringen min innimellom, som har en sånn mutt og kort og utålmodig mamma! :(

Tror jeg må lete etter noen nye teknikker, jeg - eller kanskje jeg bare skulle friske opp de jeg kan? Faktisk er den gode, gamle "telle til ti"-varianten effektiv, den - når jeg bare har tålmodighet til å telle så langt! Ofte så handler det jo bare om å la irritasjonen få tid til å kjøle seg ned, den varer ikke så lenge hvis den ikke får næring. Så det å fylle hodet med noe helt nøytralt (tellingen) kan gi nok tid til at det verste får lagt seg. Og da kan man gå inn i situasjonen igjen, og forhåpentligvis klare å se ting på en litt annen måte.

I morgen skal jeg jamen konsentrere meg om å telle!

[Tove Liz]

Har det sånn når dosen min er lav... Jeg blir så sinna at jeg klikker!!

Roper og skriker og krangler for ingenting. Ting som jeg aldri ville ha tenkt på skulle irritere meg når jeg er bra, virker SÅ forstørrende og jeg blir helt idiot!!

Det eneste positive med det, er at jeg heldigvis kan be om unnskyldning og at jeg har forklart at jeg blir sånn av og til. Dermed skjønner mannen og datteren at nå er jeg ikke i form... De er tålmodige.

Når jeg har kranglet og styrt litt, så er det som en utrolig lettelse innvendig at jeg fikk "det" ut!! Men det er ikke noe koselig her i heimen en stund da.

"Å, du er på hugget i dag!" kan mannen min si når han merker at lunta er kort... Av og til kan vi le av det, men noen ganger blir jeg irritert bare for at han sier det!!

Det verste er den forferdelig følelsen inni meg, som gjør at jeg til og med kan våkne irritert, uten noen som helst grunn... er bare så innmari irritert!!! :evil:

Heldigvis skjer det ikke så ofte nå lenger.. men men.. man vet aldri. Prøver i hvertfall å gjøre det godt igjen, selv om det må jobbes litt med det!!

Klarer ikke å tenke så klart at jeg teller til 10, men prøver å få sagt det når jeg merker at jeg er irritert, slik at de skal skjønne at lunta er kort og at jeg ikke egentlig er så sinna på dem....

Dette er ikke lett, nei og jeg tror vi er mange som har det sånn!!
Ha en koselig dag! :o

Hei!

Det er ikke enkelt , nei. En av grunnene at æ søkte lege for fem år siden var at æ ble urimelig sint og irritert på min datter som da var 15 år. Vi hadde vært uenig før og æ sint, men at hun begynte irritere meg inntil de grader og at æ hissa meg sånn opp, det varikke normalt.

Æ prøver å la ting (ord) går inn og ut øret , og hvis æ merke at blir veldig irritert, så går for meg selv for å ha "hauet" i fred , for å tenke over saken . Prøver å tenke hva som skjer og hva det gjør med meg og ikke minst , trenger æ å bry meg eller hvordan løse det.
Blir oftest mest irritert når barn/man kommer med hverdagslige ting og spesielt hvis alle på en gang. Æ tror og at vi kvinnfolk er vant å løse alle problemene og når vi har denne sykdommen , så har vi ikke krefter til det, og vi blir irriterte fordi vi føler at vi rekker ikke til.
Og så må man se ting mellom fingrene og gi mer ansvar til resten av familien. Æ holder på med en sønn på 14. Føler at han har "sluppet lettere" unna enn de eldste siden æ fikk sykdommen.

ute blandt folk blir fort utålmodig og irritert hvis de prater "tull", og må ta meg sammen for å kunne sitte rolig og lytte. Samtidig som æ må konsentrere meg veldig og blir sliten av det.
Og hvis æ nevner at æ er sliten og trøtt så får til svar at æ må mosjonere. Ja ja , vet ju det , men har ikke krefter.

uff, skrev visst en hel lekse og sikkert forbi emnen. Er ikke så vant å chatte , vet ikke riktig hva/hvordan skrive så æ skriver bare.

[hanne]

Skulle bare vise at det var meg som skrev innlegget foran. glemte at æ var ikke innlogga.

[Ruth]

Dumt at andre også har det sånn, men godt at det ikke bare er meg, for å si det sånn.

Kjenner til det med å våkne om morgenen og allerede være irritert!

Heldigvis kjefter jeg ikke på samboeren, men det er jo ikke noe trivelig for han likevel, når jeg er så sint på alt mulig rundt meg, og meg selv..
Jeg blir mest sint av ting som skjer, f.eks. om jeg skulle miste ei brødskive på gulvet, at søpleposen må byttes, eller sånne små dustete ting som at en tom melkekartong ramler over.. Er jeg i rette formen da så blir jeg så sint at det kjennes ut som jeg skal sprekke! Tror ikke jeg hadde kommet langt med å telle til ti, men jeg skal begynne å forsøke!

Nå skravler jeg bare her, er nettopp stått opp så jeg er ikke ordentlig våken enda.

Ps. ehv, det er bare å skravle i vei!

[Siriliss]

Kjenner meg igjen jeg også. Kan bli så sint på ting som ramler overende eller som jeg mister i gulvet at jeg må rope ut eller i værste fall kaste tingen i veggen. Må liksom bare få det ut...

Går hardt ut over samboeren. Jeg er sint på alt og alle enkelte dager og han er sint for at jeg ikke gjør nok husarbeide. Ikke hel enkelt dette. Jeg vet at jeg gjør lite, men har jo ikke krefter til å gjøre mer. Han må gjøre det meste i tillegg til at han er i full jobb. Klart at han blir irritert.

Måtte man bare bli frisk....

[Sonja Midtlien]

Jeg kan også bli noe alldeles for jævlig sinna! Særlig når det er noe jeg ikke får til. At tastaturet her er like helt fremdeles, er meg en gåte. For er det noe som får juling, så er det det. Jeg kan også bli så sinna at jeg slår neven i bordet til jeg får blåmerker.
Er jeg sint på meg selv, så hender det at jeg banker nevene i hodet også.

Jeg har det med å la ting ligge og gnage, og det er ikke sunt. Særlig om jeg har opplevd mobbing og dritt fra ukjente, så kan det ligge lenge og ulme. Jeg opplever jo stadig mobbing, det har fulgt meg siden barneskolen så jeg burde snart funnet en måte å takle det på. Men det har jeg ikke. Av den grunn unngår jeg kontakt med barn og ungdommer så godt jeg kan, for det er de som er de verste mobberne. Aner ikke hvorfor jeg ble mobbet som barn. Men som voksen er det pga. vekta.

Mange ganger drømmer jeg om å være så sterk både fysisk og psykisk, at jeg klarer å ta igjen. Men jeg er feig og stikker bare unna. Gjemmer meg hjemme og gråter alene.
Hvorfor må enkelte rakke ned på andre, for selv å føle seg vel?

Selv på nettet opplever jeg mobbing, senest forleden i en av Dagbladets weblogger. Jeg ga opp å lese bloggen etter den første drittmeldingen, og varslet avisa. Ser ut til at de tok til fornuft for nå finner jeg ikke bloggen igjen, så den er nok fjernet.

Det finnes ikke grenser for hva folk får seg til å si til overvektige folk. Jeg har stått frem i lokalavisa før for å få med folk på trimmen jeg startet, men det er tøft hver gang. Jeg aner jo ikke hva slags kommentarer som venter meg på butikken og ute ellers etterpå. I fjor stod jeg jo frem i full figur iført badedrakt, et bilde som kom som helside i avisa. Jeg bør vel ikke bli overrasket om jeg en gang finner ut at det bildet er scannet inn og verserer på internett som noe av det verste folk har sett.
Nå skal jeg i avisa igjen, jeg skal "reklamere" litt for mitt eget firma. Får håpe det går bra.

Nå sporet jeg veldig av her.
Men jeg merker at jeg har betraktelig kortere lunte enn en frisk person. Særlig når jeg fra før av er sliten. Har nevnt en slik typisk episode i avsnittet "Tut-tut sier onkels bil..." i denne artikkelen http://www.thyro.net/overvekt.htm om han som parkerte for nær. Hadde jeg ikke vært sliten fra før, så hadde jeg kanskje greid å roe meg litt mer ned.

Det verste er at jeg blir så vannvittig sliten _etter_ slike raseriutbrudd. Jeg klapper fullstendig sammen og må ofte sove i flere timer etterpå for å hente meg inn igjen.

[baremei]

Nå har jeg lest alt som sto på linken over, og jeg MÅ bare si det, Sonja: drit i dustene som mobber og slenger med leppa, du har all grunn til å være stolt av deg selv!

Du har min fulle respekt. *ærbødig nikk*

[sivcath]

Legen min fortalte om en mann som kom til han får å sjekke ut hvorfor han og kjæresten hans kranglet hele tiden (dette er ingen spøk). Legen gav han en liste med blodprøver som skulle taes, og han måtte komme tilbake etter ett par uker.
Han kom tilbake til legekontoret, og legen kunne fortelle at han hadde vitamin B12 problemer.
Legen begynte å behandle med injeksjoner og etter noen måneder kunne mannen fortelle at kranglingen hadde stoppet.

Placebo effect? Det tror ikke jeg 8)

Jeg mener det beviser at kroppslige problemer veldig ofte fører til "mentale" problemer, som kort lunte