Hei! Jeg er ganske ny her, og tenkte jeg skulle starte en dagbok for å kunne dele tankene mine litt med andre i samme situasjon.

Jeg har hypotyreose, fikk diagnosen sommeren 2009 og inntrykk av at sykdommen ikke var noe jeg trengte å tenke på. Etter å ha vært hos legen tenkte jeg at det her var gode nyheter, bare å ta ei pille hver dag, så ville jeg bli mye mindre sliten! Så lett var det jo ikke.

Akkurat nå er jeg ganske frustrert, jeg har antageligvis vært undermedisinert lenge, og er kjempesliten. Mine symptomer er den nevnte slitenheten, jeg sover veldig mye, er alltid trøtt og sliten, føler meg tung i kroppen, orker svært lite, jeg fryser bestandig, har dårlig hukommelse, klarer ikke konsentrere meg, har en følelse av å ha bomull i hodet, jeg mister mye hår, har skjøre negler, er alltid tørst og har veldig vanskelig for å gå ned i vekt.

Skal til legen for blodprøver om noen uker (har endra dose på levaxinen) og håper legen gir meg "lov" til å ha det bedre. Nå har jeg akkurat lest her at TSH-verdien varierer veldig utover dagen, og jeg klarer ikke komme meg til legen før tidligst halv tolv. Jeg sover veldig mye, kommer meg ikke opp om morgenen, og jeg sliter veldig med angst, så hvis jeg skal noe tidlig neste dag får jeg ikke sove kvelden før. Så jeg kommer meg ikke til legen for å få tatt blodprøver før TSH-dosen er på det mest ugunstige for meg (min TSH ble sist målt til 0,04, og jeg fikk beskjed om at jeg var hyper).

Jeg kan fortelle litt om hvordan jeg har det. Jeg brukte noen år på å "studere meg i hjel", slik at når jeg begynte på et nytt studium var jeg allerede utbrent, og forstod ikke hvorfor jeg ikke klarte alt det de andre klarte. Til slutt måtte jeg gi opp. Nå går jeg på AAP og er egentlig redd for å studere igjen, så det blir nok jobb evnt. kombinert med nettstudier når jeg blir frisk nok til det. Dagene mine nå er stort sett å sove lenge, hvile, karre meg til butikken, lage mat, hvile mer, se på tv, legge meg. Det er veldig monotont og kjedelig, men heldigvis har jeg verdens snilleste og mest forståelsesfulle kjæreste som hjelper veldig.

Jeg prøver å finne ut hva min tålegrense er, noe som ikke er så lett når jeg har så lyst til å få til ting. Jeg har alltid hatt et voldsomt driv, jeg vil klare alt, helst helt alene, og bruke hvert minutt av dagen på noe "meningsfylt" (da tenkte jeg på studier, trene, bruke hodet og lære meg ting). Nå går ikke det lenger, og det er en veldig forandring, spesielt siden jeg ser at jeg ikke kan holde på sånn når jeg blir friskere igjen heller. Det tempoet jeg hadde funker ikke.

Men jeg forsøker å trene litt, gå på aktiv på dagtid-tilbud, gå turer osv. Nå i vintermørket har det blitt veldig lite av denslags. Jeg som er så glad i vinter må se at jeg blir svikta av min venn vinter'n - nå orker jeg ingenting. Jeg vet også veldig lite om hypotyreose, jeg visste ikke at man skal ha høyere dose om vinteren før jeg leste det på forumet her for noen dager siden. Nå må jeg lengte etter våren, uten å få stått slalom, gått på skøyter og gjort alle de morsomme vintertingene jeg gjerne skulle orka.

Jeg har innsett at jeg må bli min egen endokrinolog, og forsøker å lese meg opp på forumet her, og jeg har bestilt noen bøker om emnet. Det er vanskelig å klare å bli særlig opplyst, for jeg har dårlig konsentrasjonsevne, dårlig hukommelse og blir lett så sliten at jeg ser i kryss og det sier seg selv at jeg ikke får lest så mye i den forfatningen jeg er i.

Det var en liten introduksjon til min situasjon, så kan jeg oppdatere her når jeg orker