Hadde bedt om å få utsatt det så lenge som mulig, i tillegg til at jeg måtte stabiliseres bedre, men nå er det visst altså på tide. Om bare litt over en måned. Jeg er skrekkslagen.

Jeg har vært i én samtale med kirurg (tidlig på høsten), mistenker at det var meningen at det skulle være betryggende, men jeg ble bare mer urolig. Jo mer hun fortalte om alt som potensielt sett KAN gå galt, desto mer gikk det rundt for meg. Endokrinologen min som jeg var hos igjen sist uke (og som antakelig har "skyld i" at det nå har gått veldig kjapt med innkalling til operasjon) får meg også til å føle at det hele er fryktelig alvorlig. Da jeg fant brevet i postkassa på lørdag ble jeg kvalm. Det blir jeg nå også, bare jeg tenker på det.

Jeg har aldri egentlig vært typen til å være spesielt engstelig for sykehus/nåler/tannlege eller noe som helst. Vet ikke helt hvorfor jeg er det nå. Det er først og fremst selve inngrepet jeg er redd for - hele opplegget med innleggelse, narkose, tanken på alt jeg har forstått at KAN gå galt (og selv om det kan være snakk om 0,05 % av tilfellene, så er jeg selvsagt overbevist om at nettopp jeg vil bli den 0,05-prosenten som de klarer å skjære over både pulsårer og stemmebånd på). I tillegg blir jeg deppa fordi jeg har følt meg så bra så lenge nå, med den medisineringen jeg har gått på, og ikke skjønt hvorfor jeg må gjennom dette her når jeg fungerer så bra som jeg gjør. If it ain't broken don't fix it, liksom. Jeg blir irrasjonell og tenker vel som så at når jeg skal inn til samtale med både den ene og den andre (det neste er vel presten, liksom) så må det være for en grunn. Det ergrer meg faktisk at de "girer meg opp" på denne måten - jeg har jo fått beskjed om at det ikke er noen vei utenom uansett, så det jeg ikke hadde visst ville jeg jo ikke hatt vondt av...

Jeg vet at jeg er tåpelig, men jeg innbiller meg omtrent at jeg kommer til å dø på operasjonsbordet. Om noen har et beroligende ord eller to å komme med, så ville det vært til stor trøst.