Enig i at hypermobilitet brukes som eksempel i innlegget.
Hennes innlegg bærer preg av behov for å lufte et problem som er almindelig blant mange av oss.
Jeg antar at alle som sliter med lavt stoffskifte kommer dit mojavi er hvis det ikke behandles, eller viss behandlingen ikke virker.
Vi må huske at ikke alle som har lavt stoffskifte har fått dette av kjente årsaker.
Å slite med et selvbestaltet behandlerkorps som har nok med å slikke sine egne sår og ikke evner å se et menneske som er i vanskeligheter tar på.
Man er alene mot overmakte istendenfor å føle seg ivaretatt.

Når det først nevnes i tråden, har jeg også hypermobilitet i knær. De kan bøyes for langt framover. Men det er ikke plagsomt på noen måte.
Og diagnosen fikk jeg av en idrettskirurg mange år før jeg ble diagnostisert hypothyreotisk.
Ingen har noen gang plassert det i hypothyreosesekken.

Jeg antar at frustrasjon er et nivå man kommer til, og befinner seg på. Hvordan og hvorfor er det ikke alle som kan si noe om.
Og derfor bør vi alle etter min mening ha vår dør helt åpen når noen vil tømme sekken.