De siste dagene har jeg vært skikkelig deppa og frustrert. Jeg er en av dem som blir litt lettere at å skrive ned frustrasjonene mine og se dem svart på hvitt, så da prøver jeg det her...

* Jeg skrev her inne for en måneds tid siden om at jeg måtte senke dosen pga for lav TSH (0,01). Jeg var jo redd for at jeg ville bli verre igjen av en lavere dose, men jeg hadde visst ingen aning om hvor mye forskjell det kunne bli... Siste blodprøver viste TSH 13,65 og FT4 6,8, og det er jo helt riv ruskende galt!!! Verken jeg eller legen skjønner hva som kan ha skjedd. Ikke har jeg glemt å ta tabletter (har alliert meg med en fin dosett...), ikke har jeg verken anstrengt meg mer eller hatt andre slitsomme faktorer inne i bildet... Skikkelig kjip følelse å få formen fullstendig på trynet igjen etter et par måneder hvor jeg har gjort litt mer enn å eksistere... Bare HÅPER jeg lever litt igjen til bryllupet, så jeg kanskje husker det i fremtiden iallefall!!

*Familien viser fortsatt ingen forståelse for at jeg er syk. Nylig ble det utlyst en stilling innenfor mitt arbeidsfelt i området, og de kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke søkte på jobben. Jeg prøvde å forklare at jeg er på rehabilitering av en grunn, og at jeg ikke KAN jobbe nå, men det falt ikke i god jord... Selvfølgelig kunne jeg jobbe! Det handla bare om viljen min det...
Nå går jeg jo også på en glutenfri og lavkarbo diett, nettopp i håp om å få bedret helsen, og etter anvisninger fra lege. Har prøvd å forklare hva jeg kan og ikke kan spise, men det blir ikke akseptert. Det har IALLEFALL ikke noe med helsen min å gjøre, men at jeg gjør et "desperat og skjult" forsøk på å slanke meg... Og dessuten gjør jeg det jo FEIL... Jeg har verdens dårligste kosthold, sier mamma alltid, som ikke engang vet hva jeg spiser verken før eller nå. Jeg spiser jo fortsatt fett, og det er jo livsfarlig!! Selvfølgelig er vektnedgang en god konsekvens av dette kostholdet jeg skal holde meg til, men hovedsaken er jo helsa mi. Mamma er forøvrig nå også kjempesur på meg fordi jeg skal "gjøre meg så vanskelig og late som om jeg ikke tåler gluten", for mormor (med hypo) spiste jo brød hun!! (Kanskje derfor hun hadde så mye problemer med magen også da, men...) Resultatet av alt dette blir jo at jeg ikke orker å si noe til dem mer, og at det blir en skikkelig stressfaktor å besøke dem.

* På fredag er jeg innkalt til et møte med jobben, hvor vi skal "diskutere min fremtid i firmaet". Det blir jo "artig", siden min arbeidsgiver helst vil ha meg på huet ut fortest mulig... I tillegg er sjefen nå ekstra sint på meg fordi jeg ikke kom på det forrige møtet hun hadde innkalt meg til (forrige uke). Innkallingen var sendt i posten, og med adresseendring ble vel det litt for mye for postvesenet å takle. Dermed fikk jeg innkallingen først dagen ETTER møtet. Siden jeg ofte har telefonen min avslått, så hadde hun da prestert å ringe min forlovede og kjefte han huden full for at jeg ikke kom, samt gi han masse "hysterisk" (ifølge han...) informasjon om brevet hun hadde sendt, hva det inneholdt, at han MÅTTE tvinge meg til å komme til dem osv... Jeg kan ikke fatte at hun har lov til å kontakte han på den måten der!!! Jeg har jo ikke gitt henne tillatelse til å kontakte noen andre, og jeg kan bare tenke med gru på om hun hadde valgt å kontakte mine foreldre istedet... Jeg vet veldig godt at skyllebøtta kommer til å havne over meg også på fredag, og jeg kjenner at jeg ikke takler det nå...
Hva kan jeg si for å få henne til å forstå (eller i det minste akseptere) min situasjon???

Huff... Blir så frustrert, sint, lei meg, sliten og redd av alt det her jeg... Sykdommen i seg selv kan jeg fint takle, for det vet jeg at jeg MÅ. Men alt dette rundt... Jeg trenger ikke det i tillegg....