Jeg har følt meg i helt forferdelig dårlig form de siste 3 årene. Hypothyreose har jeg hatt i 11 år, men aldri vært så borte-vekk langt inni tåkeheimen som nå.

Da legen i fjor sommer hadde tatt "alle blodprøvene som var å ta" insisterte hun på at jeg forsøkte antidepressiva for "skjult depresjon", dvs. en depresjon man ikke merker selv. Etter 4-5 mnd på Cipralex følte jeg meg sykere enn noen sinne, og kuttet ut. Samtidig hadde jeg lest på Internett om alle mulige årsaker til symptomene jeg følte, og hadde kokt alt ned til en diagnose som passet : binyrehormonforstyrrelser. Legen gikk motvillig med på å forsøke EN av prøvene jeg ba om, men sa samtidig at jeg burde slutte å surfe på internett etter diagnose. Jeg fikk lov til å ta en 24-t-urinprøve, som ikke viser lett binyretretthet, og som jeg derfor ikke trodde skulle gi noe utslag, og som derfor ikke verken ville bevise eller motbevise sykdom. Det tenkte jeg.

Idag, 1 mnd etter at jeg tok 24-t-urinprøve fikk jeg svar på at det er noe galt med binyrene mine. Det føles som en merkelig seier. Eller et tap med en god bismak, om dere vil. Fælt å vite at noe er galt, men samtidig en lettelse å vite at jeg endelig kommer til å bli tatt på alvor av legene. Nå kan jeg få hjelp. Nå kan jeg endelig konsentrere meg om å bli frisk og ikke om å bli trodd.

Så merkelig at man må vente i 3 år og diagnostisere seg selv før man får hjelp.

PS. Jeg har hatt 4 fastleger i perioden, så det er flere enn en udugelig lege som har skylden.