Det er itt'no som kjæm ta sæ sjøl!
Siden sist har jeg hatt en periode som var strevsom. Noe var galt. Og jeg klarte ikke finne ut hva det var. Det var en ubalanse inni meg som gjorde meg temmelig sliten og søvnløs.

Jeg har ikke hatt så mye glede av temperaturmålinger. Det er visst ikke en helt bombesikker metode som fungerer for alle. Derfor har jeg ikke basert meg så mye på tempen, selv om jeg tar den av og til. For å finne ut hva som var galt eksperimenterte jeg med å senke T3 dosen. Jeg gikk ned 10 mcg i løpet av en måned. Da skjedde det noe! Det er ganske så interessant. Mange som bruker metoden med å ta T3 eller thyroid på natten i stedet for å bruke kortison, opplever etter en stund at de trenger mindre dose medisiner. Det var dit jeg hadde kommet. Jeg hadde bare ikke forstått det. Ikke alle symptomene passet helt med overdosering. Da kom søvnen og formen tilbake for fullt. Jeg måtte finjustere litt, så nå er det 7.5 mcg mindre T3 jeg bruker. Jeg har en følelse i kroppen av å være sterk. Slik jeg kjente meg da jeg var rundt tjue år. Den følelsen er det lenge siden jeg har hatt. Og jeg kan trene hardt. Jeg hadde en runde for noen dager siden hvor jeg trente i to timer, hardt. Og kroppen hadde ingen protester etterpå. Jeg kan jobbe en full dag, og fundere på hva jeg skal gjøre på kvelden. Samtidig er det nok små biter som skal på plass fortsatt. Enkelte dager kan jeg i et lite øyeblikk kjenne en svak utmattelse. Eller ha denne følelsen de siste timene på kvelden før jeg legger meg, at nå er det litt tomt for krefter. Men sammenliknet med hvor jeg befant meg for noen år siden, er dette ingenting.

Hormoner er fantastiske når de er i balanse. Nå kjenner jeg at det er en balanse i kroppen. Som en hvile i meg selv. Jeg våkner ofte disse dagene med et smil om munnen. Jeg kjenner en god glede fylle kroppen. Men jeg vet at denne balansen kan endre seg. CT3M kan gjøre at jeg hvis jeg er heldig, så kan jeg slutte med teststeron og DHEA. Det er mange som gir tilbakemeldinger om det. Da vil jeg på nytt kjenne denne ubalansen i kroppen, antar jeg.

Det jeg har gjort, som jeg kommer til å fortsette med, er å be legen fylle ut ekstra blodprøveark til meg. Inkludert spyttprøver. Slik at når jeg er i en periode med ubalanse, så sjekker jeg, uten å måtte be om legetime først. Ulempen er at det tar to uker eller mer fra prøvene er tatt til jeg får svar. Da har jeg ofte funnet ut av mye selv, ved prøving og feiling.

I de periodene hvor hormonene er på bærtur er jeg så utrolig lei hormoner. Jeg ønsker dem vekk. Og ser meg misunnelig rundt på alle dem rundt meg som er friske og sunne. Men skinnet kan bedra. En dag snakket jeg med en muskelbunt der jeg trener. Han trener hver dag hele uka. Mine fordommer er da selvfølgelig treningsnarkoman. Da vi begynte å prate, viste det seg at han har en sjelden sykdom han holder i sjakk med medisiner, og trening hjelper ham til å bli friskere.

Jeg er også svært bevisst nå på å ta jern. Det har jeg tatt det siste året. Jern, B12, andre b-vitaminer, C vitamin, magnesium, selen, multivitamin og store mengder D3 er fast hver dag. På vinteren i fjor lå jeg på vippen jernmessig. Den ene legen sa at jeg skulle ta litt jern, den andre sa at det ikke var nødvendig. Men for oss som har lavt stoffskifte er jern i store nok mengder helt nødvendig.

Jeg håper at det jeg skriver kan få noen til å kutte ut hydrokortisontanken, og heller teste ut å følge de cirkadiske rytmene. Hydrokortison gjorde meg ikke frisk. For noen kan den gjøre det. Jeg tror jeg var for dårlig. Å samarbeide med kroppen er bedre enn å få den til å slappe av og hvile. Det er det du gjør når du gir binyrene kortison. Slapp av, sier du til dem
Men du skal altså vite at du har lave nivåer av kortisol før du begynner. Har du Addison må du bruke kortison, da kan du ikke gjøre dette. Jeg har hørt om noen som har fått full binyreaktivitet etter tre måneder, mens andre har brukt ett par år på denne metoden.