Vel....Da har vi vært hos barnelege på sykehuset.... Og denne gangen som forrige, går vi ut derifra igjen og føler jeg har mest lust å RISTE legen opp ned og BRØLE!!!! Ja, jeg er frustrert

Føler at jeg blir sett på som en hypokonder på min datters vegne...

Jeg skrev et brev til legen i forkant av timen, fordi jeg syns det blir feil overfor datteren min å sitte å ramse opp alle symptomene på at jeg syns hun bør utredes mer nøye. Det blir så mye negativt som hun ikke trenger å bli minnet på... At hun har liten tiltakslyst og ikke har så mye energi, kan hun lett oppfatte som at vi syns hun er lat. At hun lett tar til tårene og har vanskelig for å "face" konflikter, kan hun oppfatte som at vi syns hun er sutrete og sur. Men sannheten er at hun gjør sitt beste HELE tiden og er verdens TØFFESTE jente som setter utfor fjellsidene på slalomski uten frykt.

Men det at jeg skrev det brevet, føler jeg nå at det skulle jeg IKKE gjort. At jeg som mor som ser hvordan hun har det i hverdagen kan finne på å "belære" legen blir ikke sett på med blide øyne...... Det er jo ikke det jeg prøver på! Jeg vil at jenta mi skal hoppe og sprette i rundt som andre barn....jeg vil at hun skal slippe som 8-åring å måtte gå på ungdomsavdeling å finne bukser i 14-årsstørrelse......jeg vil at hun skal føle seg uthvilt...... jeg vil at hun skal ha energi til å glede seg til ettermiddagsaktiviteter......

Nå fikk hun nye blodprøver og kontrolltime om 6 mnd.... SUKK!

Vet egentlig ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget, men måtte bare få tømt hodet og tankene... Tror det blir besøk hos privat lege på oss, for nok er nok!