Frustrert og drittlei!

Var hos lege midt i desember fordi jeg hadde blødninger fra tarmen. Fikk ikke noen undersøkelse på legesenteret, fordi legen sa at jeg er for tjukk. Han skulle sende meg videre til undersøkelse på sykehus. Jeg venter fremdeles på time, jeg. Derimot har jeg fått time til noe hjertegreier! Antakelig fordi jeg klagde over ekstra hjerteslag. Men det har stoppet fordi jeg fikk beskjed om å ta magnesium, hvilket jeg har gjort. Jeg fikk aldri noe hjelp med tarmplagene mine de 14 årene jeg slet med daglig diare og løs mage før, enda jeg ba om hjelp flere ganger. Beste "hjelpen" jeg fikk fra en lege da var en som sa at jeg "bare skulle se på diareen som en fin måte å gå ned i vekt på!"
Om jeg ikke får hjelp denne gangen heller føyer det seg bare inn i rekken. Har absolutt ingen tro på at jeg blir kalt inn til time. Har heller ingen tro på at jeg får noen hjelp.

Har hatt for høy senkning ved hver bidige blodprøve de siste 17 årene eller så. For 9 år siden skulle jeg inn på Bærum sykehus for å få dette undersøkt. Takket være at sykehuset rotet bort henvisningen og journalen legen hadde sendt, ble ikke det noe av. De brukte forøvrig ett år(!) på å innrømme at de ikke hadde noen papirer! Og så presterte de å legge skylda på meg, det var jeg som hadde "misforstått legen", det var jeg som ikke hadde skjønt det riktig etc. etc. For papirer rotet de selvfølgelig ikke bort...

Halvannet år etter at første henvisning ble sendt, ble ny henvisning sendt, med alt dette innebar av nye prøver som måtte tas etc. Tre måneder senere hadde jeg ennå ikke hørt noe fra sykehuset, og da jeg kontaktet dem og spurte om når jeg ville bli innkalt, var svaret deres igjen "de hadde ikke mottatt noen papirer på meg"! Igjen hadde de altså rotet bort papirene mine! Og igjen het det seg at jeg hadde misforstått legen, jeg hadde sikkert oppfattet feil etc. for de rotet jo ikke bort papirene på sykehuset...

Å kontakte ledelsen ved sykehuset hjalp ikke, for de stilte seg 100% bak overlegen på avdelingen, og han påstod jo at det var jeg som hadde oppfattet feil. Det var ikke før henvisningen ble sendt for tredje gang nesten to år etter at den første gang ble sendt og jeg hadde kontaktet pasientombudet, at det endelig skjedde noe. Da ble jeg innkalt til undersøkelser jeg allerede hadde vært på det samme sykehuset og tatt to måneder før, og så fikk jeg ikke innkallelse til prøver jeg skulle ha tatt. Da jeg endelig fikk time hos lege, møtte jeg en lege som overhodet ikke tok noe som helst ansvar, og ikke en gang kunne komme med en beklagelse overfor meg. Da møtte jeg veggen, bokstavelig talt. Jeg satt på legekontoret og bare gråt av fortvilelse. Den dagen mistet jeg all tillit til dette sykehuset, og jeg har ikke fått den igjen.

Jeg var motivert første gang jeg skulle dit. Jeg var også motivert andre gangen, og jeg var delvis motivert siste gangen. Den motivasjonen mistet jeg, og jeg har heller ikke fått den igjen. Jeg driter egentlig langt i hvorfor jeg har så høy senkning! Jeg har levd med den senkningen i rundt 17 år, så hvorfor kan jeg ikke fortsette med det? Legene har jo ikke brydd seg mer med det enn de tre gangene jeg har nevnt, så hvorfor bry seg nå? Og hvorfor skal jeg nå på død og liv måtte vite om alt jeg lider av?? Jeg har tre kroniske sykdommer og en haug plager (ødemer i lårene, ryggplager, leddproblemer, muskelverk, tarmplager) som disse sykdommene gir meg, jeg synes faktisk det er mer enn nok å vite om! Jeg trenger ikke å vite om mer!

Og om jeg kommer til spesialister og leger nå, så maser de bare om en eneste ting; nemlig slankeoperasjon! Det er visst det eneste som kan hjelpe meg... den ene "spesialisten" - en endokrinolog - presterte også å si at dersom jeg skulle klare å gå ned i vekt selv, "så ville det bli en mirakelhistorie i ukebladene!"
Kyss meg i r*! Jeg fikk ikke den hjelpen jeg var henvist for, han skulle se på sammensetningen av medisinene mine. Men han maste bare om slankeoperasjon. Og rakket ned på all trimmen jeg tross alt gjør, det var ikke bra nok...
Har mistet tilliten til helsevesenet nå og så lenge jeg ikke har noen tillit til dem, blir det i alle fall ingen slankeoperasjon.

Å vite at jeg kunne ha sluppet de fleste plagene jeg sliter med nå, er bittert! For det kunne jeg, hadde bare legene gjort jobben sin skikkelig. Jeg har skrevet om det før, men det slipper ikke taket. De tre allmennlegene jeg gikk til fra 86 til 97 har ikke gjort jobben sin! Den første visste at stoffskifteprøvene mine var "i grenseland", likevel unnlot han å gjøre noe med det, selv om jeg oppsøkte ham for symptomene på et for lavt stoffskifte. Han maste bare om at jeg måtte ned i vekt. Den andre påviste at jeg hadde for lavt stoffskifte og ga meg thyroxin for det. Men, han unnlot å si at dette er en sykdom, han sa ingenting om at jeg måtte fortsette med medisinen, og det viktigste; han fortalte ikke et ord(!) om symptomene! Hadde han bare gjort det, så hadde jeg så klart fortsatt. Men da jeg skulle tilbake til ham for å ta nye prøver og fornye resepten, fikk jeg beskjed om at "nei han har sluttet ved senteret, så du må få en ny lege". Den nye legen fulgte ikke opp, enda det stod i journalen at jeg hadde lavt stoffskifte så fikk jeg ikke mer thyroxin. Han reagerte bare på at jeg hadde så høy senkning ved hver blodprøve... Og siden jeg ikke visste noe som helst om lavt stoffskifte, vel så sluttet jeg med thyroxinen da glasset var tomt. Dette var på begynnelsen av 90-tallet, og det førte til at jeg gikk uten behandling helt til 97, da jeg endelig fikk diagnosen - noe jeg også måtte kjempe for å få.

Jeg er sikker på at disse ca 11 årene uten behandling har gjort min situasjon mye verre enn den hadde behøvd å bli. Det er bittert å vite at mye av det jeg sliter med nå kunne vært unngått! Har ikke tall på alle de dagene jeg har startet med å gråte av sinne når jeg står opp av senga, og gråte av bitterhet når jeg legger meg.
Jeg har foreldre som får mye hjelp fra sykehuset, og de kan ikke forstå at jeg ikke er like fornøyd som dem, for de får god hjelp. De mener at jeg bør ta imot all hjelp de tilbyr for å finne årsaken til den høye senkningen og alt jeg sliter med. Hadde jeg fått like god hjelp som dem, så hadde jeg nok gjort det. Men det har jeg ikke opplevd å få. Så NEI TAKK! Nå er det nok! Jeg har ingen tillit til sykehuset! Jeg har ikke tillit til helsevesenet.

Jeg har heller ingen tillit til NAV lengre. For to år siden sa legen at jeg skulle søke om 50% uføretrygd. Jeg spurte om jeg ikke skulle søke attføring først, men nei - "søk uføretrygd med en gang" sa legen. Vel 4 måneder senere kom avslaget; jeg skulle søkt attføring først. Så søkte jeg rehabiliteringspenger. Avslaget kom i februar i fjor, etter et halvt års saksbehandling. Jeg klaget på avslaget, og har pr nå februar 09 ikke hørt et pip fra NAV. To år fullstendig bortkastet i venting. Nå tjener jeg heller ikke nok til å ha rett på sykepenger om jeg skulle bli enda dårligere, så ikke vet jeg hva jeg skal gjøre da. Men det driter jeg i. NAV og hele ruklet kan dra et visst sted for mitt vedkommende nå. Jeg får klare meg selv.