Jeg er inne i måned 10 på sykmelding, stoffskiftet mitt vil ikke balansere seg. Jeg leste ditt innlegg idag, og det føles godt å vite at det ikke bare er meg som gråter og føler at livet er vanskelig å takle. Jeg er utrolig lei meg fordi jeg ikke takler alt slik jeg gjorde før, oppfølging av barna, husarbeide, jobben, juleforberedelser og alt det du vet. Jeg har mer enn nok med å få gått i butikken for å handle inn til middag slik det er i dag. Nå skjønner jeg at dette har en fysisk årsak (ref. foredrag som en hadde lagt ut her) i tillegg til sorgen over at livet er blitt annerledes. Så takk Trude for at du skrev det du gjorde, og til dere som svarte. Mitt humør steg noen hakk fordi jeg skjønner at det er forklarlig, og håpet steg med det!