Jeg var som mange av de nye medlemmene, fullstendig naiv, uten kjennskap til hva lavt stoffskifte betyr annet enn at jeg måtte svelge medisinen i den dosen legen tolket mine blodprøver til og trenge.
Jeg har kommet langt fra å være den naive personen, og vet pr i dag mer enn de fleste leger jeg treffer om stoffskiftet (noen leger blir overrasket over at det finnes bøker om stoffskiftet og enda mer forbløffet over at jeg ikke bare har lest dem, men skjønt dem)
men jeg sliter fremdeles med og kreve noe når jeg treffer inkompetente leger.
I dag tør jeg og gjøre ting selv og jeg lytter til hva kroppen min responderer bra eller dårlig på.
Min kjære har i lang tid kjeftet på meg fordi jeg ikke oppsøker lege oftere ( trodde jeg var der ofte nok; dette året fikk jeg frikort i februar måned), men til og med han som fremdeles har en klokkeklar tro på at leger vet alt og fikser alt, har etterhvert innrømmet at det er bra at jeg gjør ting selv i stedet for og innbille meg at en lege skal kunne utføre et mirakel eller fem.

Jeg har alltid sett på meg selv som en seig skosåle som nekter og gi opp.
Svært mange i dag har ikke lært og være seige, utholdende, stae og villige til og gjøre noe konkret selv. De venter på og få ting fikset og tilrettelagt.
For disse blir prosessen med og ta ansvar selv, mye, mye vanskeligere. Men jeg håper og tror at de etterhvert vil innse alvoret; det er ingen mirakelpille der ute som fikser oss simsalabim.