Graves siden 2004

[jane]

Hadde bedt om å få utsatt det så lenge som mulig, i tillegg til at jeg måtte stabiliseres bedre, men nå er det visst altså på tide. Om bare litt over en måned. Jeg er skrekkslagen.

Jeg har vært i én samtale med kirurg (tidlig på høsten), mistenker at det var meningen at det skulle være betryggende, men jeg ble bare mer urolig. Jo mer hun fortalte om alt som potensielt sett KAN gå galt, desto mer gikk det rundt for meg. Endokrinologen min som jeg var hos igjen sist uke (og som antakelig har "skyld i" at det nå har gått veldig kjapt med innkalling til operasjon) får meg også til å føle at det hele er fryktelig alvorlig. Da jeg fant brevet i postkassa på lørdag ble jeg kvalm. Det blir jeg nå også, bare jeg tenker på det.

Jeg har aldri egentlig vært typen til å være spesielt engstelig for sykehus/nåler/tannlege eller noe som helst. Vet ikke helt hvorfor jeg er det nå. Det er først og fremst selve inngrepet jeg er redd for - hele opplegget med innleggelse, narkose, tanken på alt jeg har forstått at KAN gå galt (og selv om det kan være snakk om 0,05 % av tilfellene, så er jeg selvsagt overbevist om at nettopp jeg vil bli den 0,05-prosenten som de klarer å skjære over både pulsårer og stemmebånd på). I tillegg blir jeg deppa fordi jeg har følt meg så bra så lenge nå, med den medisineringen jeg har gått på, og ikke skjønt hvorfor jeg må gjennom dette her når jeg fungerer så bra som jeg gjør. If it ain't broken don't fix it, liksom. Jeg blir irrasjonell og tenker vel som så at når jeg skal inn til samtale med både den ene og den andre (det neste er vel presten, liksom) så må det være for en grunn. Det ergrer meg faktisk at de "girer meg opp" på denne måten - jeg har jo fått beskjed om at det ikke er noen vei utenom uansett, så det jeg ikke hadde visst ville jeg jo ikke hatt vondt av...

Jeg vet at jeg er tåpelig, men jeg innbiller meg omtrent at jeg kommer til å dø på operasjonsbordet. Om noen har et beroligende ord eller to å komme med, så ville det vært til stor trøst.

[Admin]

Andre tråder av Jane:

- Graves siden 2004
- Graves for dummies

[Lillepus88]

Hei. Etter all sannsynlighet går det bra, det vet du. Men jeg vil anbefale deg,. hvis det er greit, til å virkelig snakke med legene før de opererer og be om ettertrykkelig å bli forklart hvorfor de gjør det, spesifikke årsaker til at de har bestemt seg for denne behandlingen, om det finnes ikke-kirurgiske alternativer, hva konsekvensene kan bli dersom du opereres og dersom du velger å ikke la deg operere. Still dem til veggs.

Lykke til uansett.

[jane]

Takk og takk for svar. Jo, jeg vet jo at om man først må gjennom dette her så er det vel ikke noe bedre sted å havne enn på Aker.

Jeg har for så vidt fått forklart det sånn at operasjon er eneste utvei, siden min Graves er svært hissig og jeg allerede har hatt to gigatilbakefall - til tross for at jeg ble overmedisinert såpass kraftig av en idiotlege første runden at jeg visstnok nesten kunne strøket med av det. Radioaktivt jod vil de visst helst unngå på meg, både siden jeg har hatt litt øyesymptomer (påstår de, i alle fall - jeg er ikke så sikker, har alltid hatt "kuøyne" og har ikke egentlig følt at jeg har hatt spesielle plager) og siden jeg ikke har barn.

Jaja. Det "positive" er jo at jeg skal være fornøyd bare jeg overlever - legger lista lavt, kan man si. Hehe. Men jeg gruer meg for tiden etter operasjonen også, siden jeg har vært såpass bra såpass lenge nå. Regner med jeg vil få en knekk, og at alt av medisiner må justeres inn på nytt. Det har vært så utrolig deilig å ha overskudd nok til å leve normalt, jeg har ikke lyst til å gi slipp på det, merker jeg.

[Anisa]

Det "positive" er jo at jeg skal være fornøyd bare jeg overlever - legger lista lavt, kan man si.

Kan du uddybe, hvad det er, som "truer" dig iflg. lægerne, hvis du ikke blev opereret "med det samme"?

Men jeg gruer meg for tiden etter operasjonen også, siden jeg har vært såpass bra såpass lenge nå. Regner med jeg vil få en knekk, og at alt av medisiner må justeres inn på nytt. Det har vært så utrolig deilig å ha overskudd nok til å leve normalt, jeg har ikke lyst til å gi slipp på det, merker jeg.

Ja, det er smart at grue for det... specielt når du har det godt lige nu - vil kontrasten helt sikkert blive nedslående. Hvorfor ikke vente med at operere til du får et nyt "gigatilbakefall" igen (hvis du får det)?

Det lyder lidt voldsomt, sådan udenom dig at træffe livstunge beslutninger om tid og sted for operationen, særlig da det ikke ser ud, at de har gjort sig umage (andet end at skræmme dig) at have dig med i processen, hvor du så havde chancen til at få alle spørgsmål besvaret og blive tryg ved svarene.

[Pebles]

Jeg råder deg også til å få et skikkelig svar på hvorfor du må opereres akkurat nå, få svar på prøvene som er tatt,

Jeg er som jeg har sagt før stor motstander av operasjon, spesielt fordi du ikke har barn.
Jeg har hatt 2 graviditere mens jeg var høy og de har vært helr fine bortsett fra høy vekt og diabetes,
jeg ble operert 4 år etter og jeg vet fremdeles hvorfor jeg absolutt skulle opereres da jeg hadde dedt ganske bra,
for all del jeg hadde det bra i ca 7 år til ett år etter siste grav da falt jeg og ble lav,
takke meg til å være høy, symptomene og plagene er brøkdeler i forhold,
og fordi du ikke har barn kan du risikere å bli lav, det kan du risikere med alder og menopause i alle fall.
Det kan være livsfarlige ting ved de indre organene når man er lav pgså samt at hjerte er et problem da også.
Få en ordentlig forklaring på hvorfor det må skje akkurat nå og ikke hvis du evt får en dårlig periode igjen.

[Minimax]

Hvordan gikk operasjonen, og hvordan har du hatt det etterpå?

[Bittebitt]

Har lyst til å svare deg på generelt grunnlag. Kan tenke meg at de vil operere deg nå nettopp fordi du er inne i en bra periode. Du har hatt to gigatilbakefall, som du sier. Du har da kanskje hatt det som kalles thyreotoksisk krise. De vil antakelig operere nå for å unngå at du får dette for tredje gang. De vil nok ikke operere deg under et akutt tilbakefall, da risikoen er mye større for komplikasjoner da. Det er en generell ved alle sykdommer at man opererer i en god fase dersom det er mulig Dette var kanskje ikke noen trøst for deg, men husk at de aller fleste som blir operert ikke får problemer etterpå.Kjenner flere som har fått det mye bedre