jeg trenger tips her...
etter å ha lest her en stund har jeg fått med meg at antidepresiva ikke er bra blanding med vår diagnose... jeg går ike på dette selv, men jeg har en mor som er livredd for å slutte med dem :(

kort sykehistorie slik jeg kjenner den:
1973 fikk hun meg. hun mener selv i ettertid at det muligens var da hun fikk hypothyreosen, siden hun aldri var seg selv etter dette i følge henne selv.
hun fikk tidlig diagnosen depresiv og etterhvert også angst. hun har vært innlagt på psykiatrisk 2 ganger og har vært på rehabilitering pga "sammenbrudd",noe som ganske sikkert var en dårlig periode av hypoen som hun ikke var behandlet mot.
1986 fikk hun et bar til i en alder av 45 år... ikke helt planlagt, men
det ble en skikkelig omveltning for meg og pappa. hun ble skikkelig syk, svangerskapsforgiftning og på toppen en skikkelig allergireaksjon mot noen medisiner hun fikk. hun måtte bli på sykehuset lenge og ble derfra overfør til Psykiatriske og innlagt der sammen med babyen. hun ble det i flere måneder. vistnok et nyt "sammenbrudd".
1997 fikk jeg en datter og ble skikkelig syk. jeg trodde det var fødselsdepresjon pga at vi fikk en skikkelig bøyg med fødselen som absolutt ikke gikk som den skulle. både jeg og datteren min holdt på å dø pga ubehandlet svangerskapsforgiftning, og hun svevde mellom liv og død i 14 dager. det var svært dårlig oksygenopptak på tross av at hun lå i respirator i 4 uker og vi ble forespeilet å få med oss en "grønnsak" hjem... :( heldigvis gikk det ikke så ille. jenta mi er en fullstendig frisk 9 åring. hun er døv da...,men det er jo ingenting i forhold til hva vi kunne ha slitt med.
poenget var da at jeg ikke ble bedre.... slit med jobb skole og barn og ting fungerte ikke i det hele tatt.
jeg ble også sendt rundt til psykiater, psykolog, fikk xeroxat osv osv...
men jeg er mye mer sta og egoistisk enn mamma, heldigvis jeg gav meg ikke, byttet leger og prøvde å få folk til å forstå at jeg ikke var lat eller giddalaus. jeg var rett og slett tom for energi. :(
omsider havnet jeg hos en lege som tok de rette blodprøvene og sendte meg til endokrinolog.
da fikk jeg omsider thyroxin-natrium ( samme som Levaxin i dag). verden ble da noe bedre, men ikke flott kan man si. :(

hvorfor det endelig gikk opp for mamma at hun kanskje kunne ha det samme vet jeg ikke, men et år etter at jeg fikk diagnosen fikk hun den også . hun har da muligens gått udiagnosert og med ubehandlet hypothyreose i kanskje 28 år og minst i 15

i alle disse årene har hun gått fast til psykiater som har foret henne med valium, medisin mot panikkangst og diverse antidepresiva...
hun har jo vært deprimert så klart, hvem ville ikke vært det med alt hun har slitt med :( hun har gått opp og ned i vekt som en jojo disse årene også, noe som har ført til at fordøyelsen ikke fungerer som den skal lenger. det hjelper heller ikke på allmentilstanden hennes.
nå tør hun ikke å slutte med medisinene. selv om legen hun nå har mener hun ikke trenger dem. hun klarer ikke å tro på seg selv som en som ikke er depresiv og nervøs... hjelper ikke at hun vokste opp med en mor av den "skjøre" typen og at hun mener jeg er det... :( det bekrefter teorien hennes om at dette er noe som vår slekt arver... :(

hva kan jeg gjøre for å nå inn til henne?
er det noen som har råd til meg? jeg vil så gjerne nå inn til henne med all kunskapen jeg har fått her inne, men hun velger å ikke tro meg... hun prøver også stadig vekk å overbevise meg om at mine symptomer er psykiske ikke fysiske. som for å rettferdiggjøre at hun fikk den diagnosen i alle år kanskje???

hva skal jeg gjøre for å få henne til å forstå?