Depresjon eller er det stoffskifte mitt?

[Qa]

Jeg har levd på grenseverdiene på stoffskifte de siste 12 årene, og er så vant til at jeg er sliten at det ikke "spiller noen rolle lenger".

De siste 6 mnd har det skjedd mye i livet mitt, som gjør at jeg har fått en depresjon, men nå er jeg i tvil på om det er det det egentlig er. Jeg følte meg opprinnelig ikke så sliten som jeg pleier, så derfor så hadde jeg egentlig utelukket at det var stoffskiftet mitt som hadde begynt å tulle, og jeg har derfor ikke sjekket det foreløpig. Man blir så vant til at legen sier at det ikke er lavt nok så man ignorerer det på en måte. :( skal legges til at jeg har flyttet så jeg har egentlig aldri diskutert stoffskifte med den nye legen, men skal gjøre det neste uke når jeg skal tilbake.

Men når jeg denne uka er sykemeldt pga depresjon, så føler jeg meg egentlig mest sliten og "helt flat". Trodde jeg skulle få mer energi av å være hjemme, men isteden er jeg bare mer svimmel, orker ingenting og musklene blir slitne av den minste belastning. Dette med musklene har jeg ikke opplevd før.

Ellers så har jeg problemer som stmmer med stress og depresjon:
* sliten og trøtt, men sliter med å få sove.
* vondt i hode (har også hatt migrene anfall i høst - dette er nytt)
* særdeles sviktende hukommelse
* manglende konsentrasjon
* vondt i magen
* muskelspenninger (men dette kommer helt klart av stresset i livssituasjonen)
* orker ikke mye lyder og styr fra barna - liten tålmodighet (uvanlig for meg)
* Manglende matlyst
* tinnitus (blitt mye sterkere og mer plagsom)
* humørsvigninger


Hva tror dere? Er jeg bare deprimert, eller, kan depresjonen være et element av at stoffskiftet mitt har endret seg.

(Jeg har vært for lav på stoffsikfte ved en graviditet, men da ønsket jeg ikke å starte med noe mitt i graviditeten. Ellers har min gamle lege alltid vær veldig tilbakeholden, selv om jeg ikke orket å gå tur med familien engang.)

Er lenge siden jeg har målt nå, og verdiene fra år tilbake husker jeg ikke :( , men jeg har ligget dær grensene.

[ninus]

Trodde jeg skulle få mer energi av å være hjemme, men isteden er jeg bare mer svimmel, orker ingenting og musklene blir slitne av den minste belastning. Dette med musklene har jeg ikke opplevd før.

Ellers så har jeg problemer som stmmer med stress og depresjon:
* sliten og trøtt, men sliter med å få sove.
* vondt i hode (har også hatt migrene anfall i høst - dette er nytt)
* særdeles sviktende hukommelse
* manglende konsentrasjon
* vondt i magen
* muskelspenninger (men dette kommer helt klart av stresset i livssituasjonen)
* orker ikke mye lyder og styr fra barna - liten tålmodighet (uvanlig for meg)
* Manglende matlyst
* tinnitus (blitt mye sterkere og mer plagsom)
* humørsvigninger

Er lenge siden jeg har målt nå, og verdiene fra år tilbake husker jeg ikke :( , men jeg har ligget dær grensene.

Hej Qa,

Det må være på tide at få taget nye målinger, ikke?

Nogle af dine symptomer kunne tyde på vitaminmangel. Hvis du alligevel får taget blodprøver, så tag også jern, ferritin, kalium og B12 med. Musklerne kan også gøre ondt ved kalk, magnesium og D-vitamin mangel.

"Mangel på vitamin B12 giver bl.a.: Perniciøs anæmi, blodmangel, udmattelse, tør hud og slimhinder. Følelsesløshed og føleforstyrrelser i hænder og fødder, konfusion, depression og forhøjet homocystein"

"Mangel på kalium giver bl.a.: Muskeltræthed, udmattelse, apati, depression, irritabilitet, forstoppelse, hjerterytmeforstyrrelser, blodsukkersvingninger og hovedpine."

"Mangel på jern giver bl.a.: Dårligt immunforsvar, træthed, udmattelse, kraftesløshed, nervøsitet, søvnbesvær og kraftig hjertebanken."

Læs mere her: http://www.dsgnet.dk/Sites/mfjartikl...-%20dsgnet.asp

Læs mere om B12 mangel her: http://www.vitamindoktor.com/cm51/

"Mangler kan medføre alvorlig blodmangel hos ældre (perniciøs anæmi), når maveslimhinden ikke længere kan producere "intrinsic factor".
Ved mangler er man træt, uoplagt, depressiv, har svækket modstandskraft, koncentrationsproblemer, svækket hukommelse, søvnproblemer, brændende, rød tunge og dårlig appetit."

[Qa]

Takk for tilbakemelding! Det med vitaminer og mineraler har jeg ikke tenkt på. Fakta er nemlig at etter at alt har skjedd i livet mitt har jeg blant annet sluttet å ta B-vitaminene mine.

Så dette skal jeg også få sjekket opp ved legekontrollen på neste uke.

[Qa]

Hei alle sammen

I dag ringte legen og konstaterte at stoffskifte var lavt, og jeg har fått resept på Levaxin og hentet dem i dag. Og for meg er dette bare glede. Joda, jeg forventer ikke mirakler, men jeg vet at jeg nå er kommet på riktig sted.

Som student orket jeg ikke lenger trene, og gikk til legen. Fikk da vite at jeg var litt lav på stoffskifte og at jeg måtte følge det opp jevnlig. Men jeg var ikke lav nok. Dette er 14 år siden.

Jeg har alltid vært aktiv, og er fortsatt engasjert, men har ikke hatt for mye kapasitet siste årene. Likevel fullførte jeg studiene, har fått 3 barn, jobbet osv. Da jeg hadde bare eldste og pappaen spurte om vi skulle ut å trille tur, endte jeg opp på rommet og gråt for jeg orket ikke.

Under mitt 2. svangerskap var jeg faktisk lav nok, men da ønsket jeg ikke starte med medisiner. Etterpå var jeg ikke lav no.

For 2 år siden, gikk jeg på en skikkelig smell, var deprimert osv. Dette kjenner dere nok til. Jeg har hele veien mistenkt stoffskifte, men legen påsto at alle prøvene var fine. Jeg var så langt nede at jeg ikke husket hvordan jeg slo av PCen (jeg jobber med data!)

Nå to år senere har jeg vært 100% utenfor arbeidslivet i 1 år. I høst bytta jeg lege, og surprise surprise. Plutselig var stoffskifte mitt lavt likevel. Ble så glad, at jeg jo har glemt å spørre om prøvesvarene. Så det får jeg ta senere.

Endelig, blir jeg sett der jeg er. Jeg har hatt symptomer nok for å si det sånn. Men isteden for å få rett diagnose er jeg diagnostisert med angst og depresjon, pluss en somatoform lidelse fordi jeg har fysiske symptomer, men ingen sykdom. Så det er nydelig å nå kunne si ha, ha, dette er ikke noe jeg fant på.

Så nå håper jeg at jeg skal komme meg på bena og fungere igjen. Tenk å kunne gå i et møte uten å ha dundrende hode pine og ligge som et slakt resten av dagen. Det ville vært deilig.

Jeg har ellers 3 barn. Tre fantastiske gutter, hvor to av dem har asperger. Så møter etc. er noe jeg må. I tillegg til at jeg alltid engasjerer meg og har et par ulike verv. Håper at jeg nå etterhver skal kunne legge inn det lille ekstra, for jeg liker slikt

Selv hadde jeg gitt opp hypothyrose siden gamle legen sa alt var så fint hele tida, så da jeg begynte å lese om det igjen nå ble jeg bare så glad, for alle tingene passer jo inn der. Så nå skal jeg ønske meg håret mitt igjen til jul. ;)

[Anisa]

Kære, kære menneske Jeg kan ikke kommentere på din præsentation fordi jeg er blevet SÅ VRED, da jeg læste hvad du skriver. 14 år!! Jeg må kommentere senere når jeg er blevet rolig igen. Det er jeg ikke nu! Velkommen her. Gid du skrev straks du tilmeldte dig for to år siden, så havde håret nået at komme tilbage, måske.

[Moxa]

Så godt at det har ordnet seg for deg. Så heldig har ikke jeg vært enda.. men min tid kommer nok :o) Ønsker deg god bedring og håper at du vil få det godt i fremtiden som kommer

Skjønner godt at du ble glad over å få resept og en "diagnose".. For det som nesten er viktigere er at du blir trodd på og at du slipper å føle deg som en masete hypokonder og latsabb.. for det er alt annet en hyggelig.

Velkommen til oss, skal bli spennende å bli kjent med deg. Jeg er temmelig fersk her selv. Men har aldri følt meg mer hjemme noen plass

[Qa]

Takk for tilbakemeldinger.

Selv om det er 14 år siden det begynte, og jeg har vært på sparebluss, har jeg klart meg greit frem til for 2 år siden.

Kan jo nevne at jeg har en søster som har vært behandlet for stoffskifte i flere år, og en annen søster som også kun er lav, men ikke lav nok. Så det er jo mange nok grunner til at legne kunne hørt på meg.

Men nå er det ny lege, og nye muligheter. Jeg er bare glad og positiv nå. Vet at dette skal bli bra. Tenk å få igjen konsentrasjonen og hukommelsen. Det må jo være fantastisk.

Da jeg ble sykemeldt i fjor husket jeg ikke hva jeg hadde gjort før lunsj når lunsjpausa var over. Og jeg måtte lære meg nye ting mange ganger. Ja, ja det kan jo bare bli bedre.

Hm, merker jeg er skravlete i dag, men jeg er bare så veldig glad i dag. Etter legen ringte satt jeg og gråt, men det var ikke av tristhet.

[Pebles]

Jeg er virkelig glad på dine vegne, det er slike dager som gjør at man får litt ekstra giv.
Veien er selvsagt lang, men jeg leste at du har 2 barn med Aspergers syndrom så da vet du jo alt om en lang vei.

Det i seg selv gjør også at du har ekstra utfordringer som blir ekstra tyngende med en slik sykdom.

De er ikke gamle?
jeg selv har en datter med Aspergers, hun er nå 21 men fikk ikke den diagnosen før hun var 17.
Jeg fikk beskjed om at Aspergers som regel ikke kunne diagnostiseres før i sen ungdomsalder.
Siden hun var 5 har vi hatt en ubestemmelig diagnose som dem bare kalte gjennomgripende utviklingsforstyrret, og da kommer man jo langt på Nav.


Stå på!

[Qa]

Guttene mine er bare 7 og 9 år. Og begge fikk diagnose rett før de ble 7, så vi fikk ganske tidlig diagnose på dem heldigvis.

Har ei niese på 17, som har ubestemmelige diagnoser, som heller ikke blir sett. Jeg er sikker på at hun har asperger. De er dårlige på å fange oppe jenter, noe dere har opplevd også.

[Pebles]

Vet neimen ikke jeg, men nå er det vel egentlig ikke spesialistene som har vært håpløse i mitt tilfelle,
vi var på habiliteringsteamet,vet ikke om det finnes overalt men der er mange spesialister under samme tak (heldigvis) og samarbeider om resultater og diagnoser.

De har egen sosionom også som hjelper pårørende med diverse.
Kommune og Nav har vært mitt største helvete.