Jeg er trist på dine vegne..

Jeg kjenner meg jo veldig igjen, det er vanskelig å kjenne følelsene når man er hypo... I hvertfall blir jeg helt likegyldig, og lever i en verden hvor det er viktigst å overleve liksom.. Jeg må si, etter at jeg nå etterhvert har blitt bedre på erfa, er at det er lettere å kjenne på hva jeg føler, og ihvertfall hvor sterkt jeg føler..

Så er det et annet aspekt også, og det er hvor vant man er på å snakke om følelser og hvilke følelser man føler "det er lov" å snakke om.. Og her trenger man trening og mye anerkjennelse fra de riktige personene i livet for å få til..
Nå vet jeg ikke om dette gjelder deg da..

Hvor mye Erfa står du på nå da? Er det på tide å øke?

Det er i hvertfall viktig å få samboeren din til å forstå hva sykdommen din gjør med deg, og samtidig er det jo et håp om at tingene blir bedre etterhvert? Forklar ham at det forhåpentligvis er bedre tider i vente? Men at du også trenger støtte for å nå dit? Jeg syns det er synd at du ikke får mere støtte når du er langt nede; pass på at du har riktige personer rundt deg også da..