Om å blø: Min forrige lege spurte meg om jeg hadde lest Marie Cardinals bok "Gjennom ordene". Den er selvbiografisk og beskriver en kvinne som blør og blør. Og i boken beskrives blødningene som psykisk, hun blir frisk av å å gå i psykoalalyse. Jeg sa at jeg hadde lest den. Ja, det er psykisk,vet du, sa han. Og det var det ikke. Det var underbehandling av stoffskiftet. Jeg gikk med en mengde hyposymptomer i mange år, som å blø masse og totalt uregelmessig (jeg har også hatt celleforandringer og fjernet masse) og alle symptomene het "psyke". Dette ble uttalt med den største autoritet av en lege, som etterhvert som jeg leste meg opp, viste seg å ha altfor lite kunnskap om stoffskiftet. Han hadde ingen ide om at jeg trengte noe mer enn Levaxin, og at kanskje Levaxindosen var for liten.

det kan jo tenkes at det som var en grunn til slitenhet før, ikke er det nå? Jeg tenker på det du skriver om forhistorien din, som er tøff nok. Men kanskje ikke det som sliter deg ut nå, som kroppen roper ut om mangler den har.

Du kan jo vurdere om du skal gå til legen og be om en hel eller delvis sykemelding, og begrunne det med at du er så sliten og utkjørt av stoffskiftet ditt? Kanskje det kan endre legens tilbakeholdenhet mot å skrive ut Levaxin før du har lidd litt til?

Du skriver tidligere i tråden her:
Noen dager er jeg så trøtt at jeg har mest lyst til å sette meg ned og grine. Elsker mitt arbeid, men jeg klarer aldri komme meg tidsnok opp og avsted til jobb. Må bare ligge litt til, og litt til, og litt til .... Og mine elskede barn. Jeg skammer meg over meg selv noen ganger, når vi er ferdig med en helg og jeg har ikke funnet på noe særlig kjekt med dem. Enhver sjanse jeg har, så legger jeg meg ned. Jeg får overhodet ikke sove, men det er så fantastisk godt å bare ligge og hvile kroppen ....
Kanskje fortelle ham akkurat disse tingene du forteller oss? Si at nå klarer du ikke det hardkjøret lengre som en alminnelig hverdag er?