Jeg opplevde å sitte i sofaen og stresse med tanken på det som BURDE ha vært gjort... Uten å orke å komme igang. Alle småting var uoverkommelige.

Heldigvis har dette blitt bedre. Men jeg opplever fremdeles at tanken på det som burde ha vært gjort som regel er mer plagsomt enn å faktisk gjøre det. For min del klarte jeg mye gjennom å stykke opp ting. F.eks. Ikke "å vaske klær, sentrifugere og henge opp," men "vaske klær" (om jeg ikke orker resten får mannen gjøre det). Når jeg så hadde fått på vasken og den var ferdig fant jeg ofte også at det faktisk var igjen energi til "sentrifugere". For ikke å glemme neste punkt skrev jeg lister. (VIKTIG å bryte opp i små punkter og å velge å se positivt på det man orket i stedet fo rå se negativt på det som ikke ble orket!) Det var også greit for mannen som ofte måtte fullføre de siste punktene på listene. Og så er det viktig å begrense hvor mange ting man begynner med...