Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
Jeg traff ei jente her om dagen.

Hun fortalte meg om en venninne som først forsøkte å begå selvmord en gang, men ble reddet av jenta jeg traff. Hun hadde lavt stoffskifte jenta som forsøkte å ta livet sitt. Stille sa jenta at "andre gangen klarte jeg ikke redde henne, og jeg er sikker på at det var stoffskiftet hennes som gjorde at hun begikk selvmord". Videre sa hun at hun skulle ønske at venninnen visste det jeg visste om stoffskiftet (jeg hadde snakket om T3s betydning for psyken), da hadde hun ikke behøvd å dø.

Det ble noen stille timer for meg etter den korte samtalen. Jeg lurer på hvor mange andre som dør av lavt stoffskifte, mens det i tallenes verden kanskje kalles depresjon?
Kasus 1.Mann, 39 år, kontorleder for en liten bedrift som går godt, gift, 3 barn i alderen 6–15, ikke tidligere somatisk eller psykisk lidelse. Onkel har begått suicid 47 år gammel i forbindelse med konkurs av egen bedrift. Far død da pasienten var 8 år gammel av hjertesykdom. Mor aldri vært ute i arbeid, fra fars død var hun svært sytende og påla pasienten mange oppgaver som far hadde før sin død. Kone, barn og to eldre søsken friske. Siste halvår fungert dårlig både på jobb og i familiesammenhenger, etter egne beskrivelser ikke orket å jobbe så mye som før fordi han føler seg sliten. Dette har både kone og kolleger bemerket, og han oppsøker lege etter press fra kona.

Legen som aldri har sett ham før, finner ved første konsultasjon (på legevaktsstime, det er avsatt 15 min pr pas) ingen tegn på fysisk sykdom, noterer seg at han virker trist og svarer med enstavelsesord på de fleste spørsmål. Vekttap 5 kg på 6 måneder, dårlig matlyst, våkner tidlig om morgenen. På direkte forespørsel benekter han å føle seg deprimert og er ikke interessert i antidepressiva selv om legen meddeler sin klare oppfatning om at han er alvorlig deprimert, pas nekter å gjennomgå MADRS fordi han synes legen har mast nok om psykiske ting. Han mener legen må utrede ham med tanke på fysisk sykdom slik han hadde "bestilt".

Legen har følgende journalnotat fra denne konsultasjonen: "Kommer på ø hj time. Klager over at han føler at han ikke lenger makter oppgavene på jobb og heime, angir at kona har sendt ham for "sjekk". Lurer på om han kan ha lavt stoffskifte eller lav blodprosent som kona tror. Sover dårlig med tidlig oppvåking, dårlig matlyst, har tapt 5 kg vekt siste tid, ingen fokalsymptomer. Somatisk undersøkelse ua. Han virker trist, men benekter å være deprimert, han ønsker ikke å svare på MADRS-test da han tror han har en somatisk sykdom. Rekv endel blodprøver og avtaler ny konsultasjon om 4 dager, da med dobbelttime for å vurdere ev depresjon. Informeres om at jeg tror dette er en depresjon og at antidepressiva bør overveies."

Nytt notat 2 dager etter dette: "Ringer og ber om svar på blodprøvene, de er alle normale."

Dagen etter begår pasienten suicid ved å skyte seg meg jaktvåpen han har heime.Kona klager etter en tid legen inn til fylkeslegen over mangelfull diagnostikk og håndtering av en deprimert pasient med den følge at han begår suicid.

Etter at klagen er mottatt ville vi ha innhentet journalkopi og uttalelse fra allmennlegen som her er behandlende lege. Denne ville vi ikke ha sendt til sakkyndig vurdering siden de medisinske problemstillingene som vi som tilsynsmyndighet skal ta stilling er enkle og entydige her.

Konklusjon: Ikke grunnlag for kritikk. Legen har handlet faglig forsvarlig. Uib.no