Det der høres ut som en blåkopi av min begynnelse. Jeg kalte det en dypere og dypere tilstand av gledesløshet. Det gikk så langt at jeg gruet meg til å gjøre ting jeg EGENTLIG liker godt.
Jeg har gått i 3-5 år før jeg ENDELIG ble så deprimert av å ikke orke noe (vedvarende gledesløshet er visstnok en mildere variant av depresjon - et forstadium til "jeg orker ikke mer og vil ta mitt eget liv") at jeg ble sjekket for "alt" og nå har fått konstatert lavt stoffskifte.
Nå er jeg lettere euphorisk på grunn av at jeg har fått en diagnose (som ikke innebærer at det er hodet mitt det er noe i veien med...) som - selv om det er en vanskelig sykdom å balansere, iallfall SKAL gå an å dempe ved hjelp av medisinering.
Hvordan veien blir videre? Nei, det vet jeg ikke mer om nå enn før, men jeg vet at alle de rare symptomene har en årsak som man kan kjempe mot.