Kjære lolipop2000

Uff'a'mæ - når jeg leste innlegget ditt, så for det en del tanker gjennom hodet mitt: Det er vel ikke sønnen min? Som om å høre noen av mine egne tanker da jeg selv var på din alder. Måtte le av all sarkasmen, og måtte nesten grine litt når jeg kommer til alvoret bak....

Først av alt: Ikke heng deg! Det er grunner til at du har det som du har det. Og legen din er ikke verd at du skal statuere et eksempel med ditt eget liv.

Så, som du kanskje forstår, så har jeg nok vært stoffskiftesyk allerede i veldig ung alder - er nå 43 år - og egentlig mer død enn levende, på tross av mange år på Levaxin. Dertil, har jeg en sønn på 22 år som også har fått konstantert lavt stoffskifte. I tillegg har han vært så heldig utvalgt at han har arvet dysleksi fra sin far. Fortvilelse: hva i alle dager skal min sønn være i stant til å utføre. For ikke å snakke om våre følelser da han mistet sin lærlingeplass som tømrer - etter 2 år på videregående og 1 år i lære. Han ble oppsagt fordi han kom ofte for sent på vinteren - han frøs seg jo mest ihjel. Og i løpet av 14 dager forstod vi hvor kort veien var fra å være en vanlig samfunnsborger til å bli et narkovrak i rennesteien. Han stod fullstendig rettsløs. Og hadde jeg ikke hatt den bittelille kraften jeg hadde den gang, så hadde det vel gått skikkelig ille - i alle fall hadde han ikke kommet videre uten at noen hadde kjempet intens for ham. Bl.a. tok vi kontakt med advokat pga oppsigelse på feil grunnlag, og trygdekontoret nektet å gi ham sykepenger på tross av sykemelding fra lege.

Men - vi fikk han da - midt i et skoleår inn på en videre skole. Så neste år (med videre kraftige kamper), kom han inn på teknisk tegning. Nå har han jo lang vei igjen, men han er så lykkelig og fornøyd - han fikk 6 i teknisk tegning - noe det var 12 år siden noen andre hadde fått - egentlig teoretisk umulig. Pluss masse andre gode karakterer. Han skal videre til høsten på ett eller annet forberedende... mest skremmende for det er en type allmenfag - men han behøver ikke gode karakterer, trenger bare å bestå. Og imens har han jobbet for et firma, hvor sjefen er sterkt rammet av dysleksi, så han forstår jo noe av problemet, men bortsett fra det så er sønnen min utrolig flink på sitt område. Det er så gøy! Og så oppmuntrende! Du kan nok forstå en ufattelige fortvilelsen vi har vært gjennom. Og nå er han nærmest et geni - i alle fall i sin lille nisje. Og han har alltid vært totalt data-freak. Måtte jo begrense ham i tidligere år. Men nå viser det seg at det han hadde mest interesse for - det kunne faktisk føre til noe godt. Fikk jeg sagt det? - Målet hans er å bli arkitekt? Og om han ikke klarer det, så er han allerede nå utdannet teknisk tegner og har jobbtilbud. Jeg er så glad... For å ikke snakke om ham... Han er så fornøyd med de han jobber hos at han sier han trenger ikke sommerferie, det er rene ferien å være hos dem - så gøy er det!

Så snille du - gi aldri opp!!! Uansett hvordan du føler det. Du må bare finne ut av hva du kan passe til, og ofte henger dette sammen med hva du har evner og lyster til. Selv ville jeg bli sykepleier og bare jobbe nattevakter fordi jeg er totalt vrak om dagen - men nå ble jeg da totalvrak hele tiden, så sånn gikk det ikke ;) Men tenk nøye på det. Det du liker og er god til, kan du bruke det i en utdannelse/jobbsammenheng. Det er jeg sikker på! Gi aldri opp. Kjemp i vei, og kikk tilbake etter en stund, for å se hvor langt du er kommet. Aldri sammenlign deg med andre.

Og selvsagt, så må du finne frem til den beste mulige behandling for stoffskiftet. Men ikke sett deg til å vente på det, da det kan være vanskelig å finne for mange. Gjør det du kan, med det du kan, og spesielt med det du føler du har lyst til og makter.

Lykke til, "sønn" ;)