Legen har friskmeldt meg, men jeg er fortsatt like sliten...

[Hansen]

Ferrritin høre til gruppen Akuttfaseproteiner.
Den markerer når det er aktiv infeksjon i kroppen og kan da bli flere hundre.

Jern er jo en nødvendighet, men er gift for cellene, så jern lagres mellom dem.
Det er denne bindingen Ferritinet viser.
Det er noe usikkerhet i målemetoden og høye verdier bør støttes av andre målinger, og av gjentatte målinger.

[nora]

Fra forumene i USA vet jeg at omtrent alle endokrinologer tar prøver på d-vitamin på pasientene før de tar noen andre prøver. Der må det være mist 42 ng/l eller hva det var som er 80 nanomol per liter her.

en del mennesker har genetiske variasjoner i D-vitaminreseptoren som gjør at de trenger mye høyrere nivåer enn andre. Slike forandringer er ikke uvanlige hos graves-pasienter. Og da kan man jo koble det med påstanden at lav TSH gir benskjørhet, mens det er heller dem med D-vitaminreseptoren som har/hadde graves som gjør tuslag her, for de vil få mangel med vanlige D-vitaminnivåer (som er lave her i Norge fra før). De trenger nemlig mye mer....

Nedre grense her er så lavt som 21 nanomol til 60 nanomol og det er ike oppdatert mot nyere viten.

De begynte først å forske på D-vitamin rundt 1990.

Lavt D gir også smerter i kroppen og kraftløshet i musklene og depresjon og høyt PTH og thyreoideahormonene virker ikke.
Lavt D-vtiamin gir hyposymptomer,

[Puselille]

Først, takk for at dere holder ut med maset mitt. Jeg føler at jeg graver og spør om alt, og likevel er det bare bittelitt av informasjonen som går inn...

Nå har futten gått helt ut av meg, det ble bare helt tomt. Har ikke engang hatt ork til å ringe og bestille ny time. Merker at jeg tenker "hva er vitsen med å betale for å ikke få hjelp, for så å gå hjem og være enda litt mer oppgitt?"

Prøver å notere meg det dere skriver, hva jeg bør få sjekket og hvilke verdier som er for høy og lav... men det er akkruat som hjernen min ikke har lagringskapasitet til mer, ting fester seg ikke. Jeg skriver huskelapper, men de ordene jeg har skrevet kunne like gjerne stått på gresk. Jeg klarer ikke engang å lese meg til informasjon fra et ark

Noen ganger lurer jeg på om et er noe galt med hodet mitt. Jeg som før skrev lange artikler og leserinnlegg i avisa, var slagkraftig og mente noe om alt... nå klarer jeg knapt nok å skrive på en konvolutt. Får bare lyst til å gråte...

Noen av symptomene mine har forverret seg. Har mer vondt i muskler og ledd, huden er så tørr at den skaller av.
Fra jeg står opp og til utpå kvelden fryser jeg så jeg skjelver. Merker at hele kroppen rister her jeg sitter på jobb. Fra 9-10 tiden om kvelden begynner jeg å svette noe enormt, det renner av meg. Senga er søkk våt når jeg står opp om morgenen... og så begynner jeg å fryse igjen.
Svimmelheten er konstant, men den begynner jeg å venne meg til. Den har vart i nesten 2 år, så antakelig kommer jeg til å gå rett i bakken hvis den en dag forsvinner.
Jeg er avhengig av å holde meg konstant i aktivitet, for så snart jeg "roer ned" så går kroppen i dvale... og da MÅ jeg sove. Det betyr at jeg bare kan glemme å spise lunsj sammen med de andre på jobben, jeg må spise mens jeg arbeider. Sist jeg prøvde å sitte ned i lunsjpausen så endte det med at jeg måtte legge meg på dogulvet for å sove...
Om ettermiddagene går jeg nesten i koma etter middagen er spist.

Det nye jeg plages med nå er hjertebank. KONSTANT hjertebank. Om det er psykisk vet jeg ikke, men det begynte etter at legen målte blodtrykket mitt og sa det var høyt. Kjæresten prøvde å måle hvilepulsen på meg, men jeg hadde så ujevn hjerterytme at det var umulig å få noe skikkelig resultat. Første gangen kom han til 58, neste gang til 70 osv.
Jeg føler meg så UROLIG i hjerteregionen, det slår så kraftig. Og så blir jeg så redd, enda jeg var hos hjertespesialist for 1 år siden og alt var ok.

Jeg har prøvd å sette opp en liste over ting jeg MÅ spørre legen om...
1. Utskrift av hele journalen min
2. Utskrift av alle blodprøvesvar siden diagnosen ble stilt
3. Få målt T3, Anti-TPO, TRAS...
4. Få målt VitaminD
5. Be om B12-sprøyter?

... og så er det alle de tingene jeg leser om, som bare forvirrer meg mer og mer...
- Binyretretthet, kan jeg ha det? Jeg ser jo at jeg har endel av symptomene. Jeg fant en selvtest her inne, men fikk ikke noe vettugt resultat av det. Det er vel uansett ikke dumt med spyttprøver, men da er jeg avhengig av legen... tror ikke jeg har råd til å bestille selv.
- Skal jeg be om å få økt dosen Levaxin?
- Eller skal jeg be om å få prøve Liothyronin i tillegg istedet?
- Eller... bør jeg heller prøve Erfa eller hva det heter?
- Og så er det Sjøgrens Synrom som noen her inne nevnte. Kanskje jeg har det, ihvertfall er jeg tørr som en ørken både her og der. Men etter å ha lest om sykdommen så skjønner jeg at det er vanskelig å stille en diagnose... og hvordan skal den stakkars legen min klare å forholde seg til enda mer?

Jeg innser jo også at jo mer jeg blander inn her, jo mer virker jeg som Norges største hypokonder...

Hodet mitt renner over med tanker, og jeg er så fysisk og psykisk utslitt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er vår snart, jeg vil være frisk og opplagt!!

Puh... var godt å få det ned, ihvertfall...

[Anisa]

... men det er akkruat som hjernen min ikke har lagringskapasitet til mer, ting fester seg ikke. Jeg skriver huskelapper, men de ordene jeg har skrevet kunne like gjerne stått på gresk. Jeg klarer ikke engang å lese meg til informasjon fra et ark

Noen ganger lurer jeg på om et er noe galt med hodet mitt. Jeg som før skrev lange artikler og leserinnlegg i avisa, var slagkraftig og mente noe om alt... nå klarer jeg knapt nok å skrive på en konvolutt. Får bare lyst til å gråte...

Noen av symptomene mine har forverret seg. Har mer vondt i muskler og ledd, huden er så tørr at den skaller av. Fra jeg står opp og til utpå kvelden fryser jeg så jeg skjelver. Merker at hele kroppen rister her jeg sitter på jobb. Fra 9-10 tiden om kvelden begynner jeg å svette noe enormt, det renner av meg. Senga er søkk våt når jeg står opp om morgenen... og så begynner jeg å fryse igjen.

Svimmelheten er konstant, men den begynner jeg å venne meg til. Den har vart i nesten 2 år, så antakelig kommer jeg til å gå rett i bakken hvis den en dag forsvinner. Jeg er avhengig av å holde meg konstant i aktivitet, for så snart jeg "roer ned" så går kroppen i dvale... og da MÅ jeg sove. Det betyr at jeg bare kan glemme å spise lunsj sammen med de andre på jobben, jeg må spise mens jeg arbeider. Sist jeg prøvde å sitte ned i lunsjpausen så endte det med at jeg måtte legge meg på dogulvet for å sove... Om ettermiddagene går jeg nesten i koma etter middagen er spist.

Det nye jeg plages med nå er hjertebank. KONSTANT hjertebank. Om det er psykisk vet jeg ikke, men det begynte etter at legen målte blodtrykket mitt og sa det var høyt. Kjæresten prøvde å måle hvilepulsen på meg, men jeg hadde så ujevn hjerterytme at det var umulig å få noe skikkelig resultat. Første gangen kom han til 58, neste gang til 70 osv. Jeg føler meg så UROLIG i hjerteregionen, det slår så kraftig. Og så blir jeg så redd, enda jeg var hos hjertespesialist for 1 år siden og alt var ok.

Jeg innser jo også at jo mer jeg blander inn her, jo mer virker jeg som Norges største hypokonder... Hodet mitt renner over med tanker, og jeg er så fysisk og psykisk utslitt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hold da heeeelt op, Puselille

Alt dette kunne jeg selv have skrevet for 4-5 år siden, indtil jeg, for lidt over 3 år siden har smidt alle læger og alle deres prøver på porten, da det gik op for mig, at deres lærdom var så ringe, at det blev mig og kun mig der var dømt til at betale regningen herfor.

Jeg kan og vil ikke overtale dig til at gøre det samme som jeg gjorde, men som jeg ser på det du skriver - har du 3 problemer: 1. din sygdom, der kører helt sit eget løb; 2. din (fortsatte) forventning til, at blot din læge forstår dig, ville det løse de fleste problemer; 3. når sådan en læge ikke findes tager du "skylden" for dine pinsler på dig selv.

Jeg mener helt seriøst, at det som vil sætte dig fri - og dette uanset om du skulle bestemme dig for "selvbehandling" eller om du bestemmer dig for at følge lægernes behandling - er, en gang for alle at opgive tiltro til, at du kun kan blive hjulpet hvis du finder en god læge. Selv gode læger, stort set, kender meget lidt til thyreoidea-sygdomme, vel at mærke når de skal selv finde ud af sygdommen, uden at lade blodprøverne afgøre alt indenfor den behandling (eller ingen behandling) de bestemmer forløbet af af. Det betyder IKKE, at du Ikke kan være heldig at møde en læge der virkelig ved, hvad han/hun roder med. Du kan sagtens møde en god læge! Men direkte at "vente" på at det sker, ville være spild af tid, da chancen er ikke så overvældende stor.

Det vigtigste for dig nu er 3 ting: 1. erkende helt igennem og til benmarven at du er IKKE en hypokonder og lære at handle derefter, 2. holde op med at tro, at lægerne generelt ved mere om sygdommen en du gør; 3. tage en god, hjertelig snak med din kæreste og bede ham om selv at lære lidt om din sygdom + bede ham om at være en bisidder for dig, hver gang du skal til lægen fremover.

Det sidste har vi læst her på forummet lidt om og det lader til, at dem, der har familie med som bisiddere - dem er lægerne faktisk mere lydhøre over for, end når man bare sidder i konsultationen helt alene.

- Binyretretthet, kan jeg ha det? Jeg ser jo at jeg har endel av symptomene.

Du beskriver et sted her i tråden, at du bliver slået ud af et måltid mad, og dette er et af de mest tydelige symptomer på hypoglykæmi, som igen er et klart symptom på slidte binyrer. Det samme gælder uregelmæssigheder med puls/hjerteslag + en hel del andre symptomer du beskriver, som er fælles for den hormonelle sammenkobling mellem thyreoidea og binyrerne. Det lader til, at skjoldbruskkirtlen og binyrerne er uløselig forbundet med hinanden og den ene kan ikke fejle noget, uden at den anden bliver påvirket. Det er derfor altid godt og nyttigt, at tage hensyn til sine binyrer hvad angår kosten og vitamintislkud, der står skrevet så meget om i forummet Binyrer. Uanset hvad man fejler eller ikke fejler, selv når man er rask som en havørn - kan man ikke undgå at få det bedre af at passe godt på sine binyrer.

God bedring, Puselille

[Vigdis]

Puselille, ikke bank deg selv! Mitt møte med forumet her var en ahaopplevelse. Alle årene bakover hvor jeg har sett på meg selv som lat. Nå vet jeg at jeg ikke var lat. Jeg har sluttet å mentalt banke og slå meg selv med slegge for alt som ligger bak meg. Jeg var syk. Jeg var underbehandlet av en uduglig lege som trodde han visste noe om stoffskifte, men han visste utrolig lite. Han var interesset i blodprøvene, som var "fine", ikke interessert i symptomene mine, annet enn at stort sett alle ble lagt i en sekk kalt psyke. Jeg vet nå at han tok feil. Jeg vet at jeg ikke var lat. Jeg var heller ikke dum, som jeg ofte følte meg når samtaler gikk meg hus forbi, og det meste ble glemt. Fortell det til deg selv og de du har kjær. De fleste vet ingenting om stoffskifte. de tror som legen at det er bare å ta en pille så blir alt bra.

Anbefaler deg lese J.Wilsons bok om binyretretthet, finnes på engelsk og dansk. Se også nettsiden hans. Spis ofte. Spis grovt, mye grønnsaker, lite frukt, mye proteiner. Unngå kaffe, svart te, alkohol, sukker og for mye frukt, samt hvetemel.

[Puselille]

Jeg kan og vil ikke overtale dig til at gøre det samme som jeg gjorde, men som jeg ser på det du skriver - har du 3 problemer: 1. din sygdom, der kører helt sit eget løb; 2. din (fortsatte) forventning til, at blot din læge forstår dig, ville det løse de fleste problemer; 3. når sådan en læge ikke findes tager du "skylden" for dine pinsler på dig selv.

Det vigtigste for dig nu er 3 ting: 1. erkende helt igennem og til benmarven at du er IKKE en hypokonder og lære at handle derefter, 2. holde op med at tro, at lægerne generelt ved mere om sygdommen en du gør; 3. tage en god, hjertelig snak med din kæreste og bede ham om selv at lære lidt om din sygdom + bede ham om at være en bisidder for dig, hver gang du skal til lægen fremover.

Takk for svar, Anisa

Du har helt rett, både i de 3 første punktene og de 3 siste.
Jeg har ikke lenger tiltro til legen men, MEN... jeg håper i det lengste at det skal gå opp et lys for henne. Eller jeg håper at jeg finner en lege som har peiling og tar meg seriøst. Jeg vet det er dumt, for det kommer med 95% sannsynlighet aldri til å skje.
... og det er vel der jeg går i den største fallgruven, at jeg nærmest unnskylder legene og tar "skylda" selv.

Jeg tror jeg allerede har lest meg opp til mer informasjon enn det mange av legene sitter på, så jeg må bare bli mer påståelig og vise at jeg mener alvor. Det er der jeg sliter, for jeg har alltid hatt elendig selvtillit... og nå er den nærmest på minussiden. Jeg klarer ikke helt å tro på at jeg har rett. Det viste seg jo ved siste legebesøk også, da legen kom med så mye feilinformasjon til meg. Jeg VISSTE jo at jeg hadde rett, jeg hadde det til og med skrevet ned på en huskelapp... men da jeg møtte motstand ga jeg etter med en gang.

JEG MÅ BLI TØFFERE OG TRO PÅ MEG SELV!!
OG JEG ER INGEN HYPOKONDER!!

Kjæresten min har vært en god støtte, men i det siste har jeg følt at han synes et blir mye syting og masing om sykdommen. Tror vi må ha oss en god prat, kanskje har han ikke skjønt hvor ille jeg har det. Han jobber selv i helsevesenet, og vet og kan mye.
Han har lenge sagt at jeg må få målt blodsukker og langtidsblodsukker, men legene har svart at det er helt unødvendig. Jeg har stusset på det at et måltid mat kan slå meg helt ut, og at jeg må spise omtrent annenhver time (ellers blir jeg så svimmel at jeg nesten går i bakken)

Nå skal jeg lese alt jeg finner om binyrer

[Puselille]

Puselille, ikke bank deg selv! Mitt møte med forumet her var en ahaopplevelse. Alle årene bakover hvor jeg har sett på meg selv som lat. Nå vet jeg at jeg ikke var lat. Jeg har sluttet å mentalt banke og slå meg selv med slegge for alt som ligger bak meg. Jeg var syk. Jeg var underbehandlet av en uduglig lege som trodde han visste noe om stoffskifte, men han visste utrolig lite. Han var interesset i blodprøvene, som var "fine", ikke interessert i symptomene mine, annet enn at stort sett alle ble lagt i en sekk kalt psyke. Jeg vet nå at han tok feil. Jeg vet at jeg ikke var lat. Jeg var heller ikke dum, som jeg ofte følte meg når samtaler gikk meg hus forbi, og det meste ble glemt. Fortell det til deg selv og de du har kjær. De fleste vet ingenting om stoffskifte. de tror som legen at det er bare å ta en pille så blir alt bra.

Anbefaler deg lese J.Wilsons bok om binyretretthet, finnes på engelsk og dansk. Se også nettsiden hans. Spis ofte. Spis grovt, mye grønnsaker, lite frukt, mye proteiner. Unngå kaffe, svart te, alkohol, sukker og for mye frukt, samt hvetemel.

Jeg fikk også en aha-opplevelse da jeg fant dette forumet, men jeg tror nesten det ble litt for mye informasjon på en gang.
Helt siden jeg fikk diagnosen har jo legen min fortalt meg at lavt stoffskifte er problemfritt bare man tar den lille pillen hver dag. Og så kommer jeg hit og ser at det slettes ikke er problemfritt, og at det finnes mange som meg. Det var nesten en litt sjokkartet opplevelse, men jeg er tross alt veldig glad jeg rota meg inn her

Jeg har også følt meg lat, og dum. Den følelsen er vel enda ikke helt borte, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å ikke tenke de tankene lenger.
Hvorfor trener jeg ikke lenger, er det bare latskap?
Er jeg arbeidsky, siden jeg helst vil slippe å gå på jobb?
... nei, jeg er syk! *banke det inn i hodet sitt*

Takk for tips om bok og kosthold. Jeg har lest litt i den kostholdstråden din, og skal prøve å følge noen av rådene. Jeg spiser veldig ofte, det bør ikke gå mer enn 2 timer mellom hver gang jeg putter noe i munnen... men kostholdet er ikek noe å skryte av. Særlig sliter jeg med brødmat, for grovt brød får jeg rett og slett ikek ned. Skal jeg kutte ned på hvetemel, så får frokost og lunsj heller bestå av salater med bønner og kylling. Jeg er en fruktoman, jeg ELSKER frukt og kunne levd på det... men skjønner jeg må begrense meg her også. Sjokolade og andre søtsaker blir det dessverre også for mye av. Og kaffe. Og te...
... joda, høres ut som jeg har en jobb foran meg på "kostholdsfronten"

[Vigdis]

Start gradvis med å forandre kosten! Min erfaring er at om jeg gir kroppen masse nyttig fett, så forsvinner søthungeren. Nå har jeg ikke spist noe med sukker i siden jul. Jeg kan se folk rundt meg lange innpå med kaker uten interesse. Men jeg gleder meg til å spise litt søtt, og et godt glass vin til god mat, det innrømmer jeg.

Jeg kan si litt om det jeg spiser nå:
Koker du grov ris til middag, kok ekstra. I det hele tatt, middagsrester er fint å ha dagen etter. Fint til dagen etter, sammen med avocado, oliven og grønnsaker. Koke noen egg går fort, og er grei og mektig mat. Litt røkt ørret eller laks kan være bra som variasjon. Tåler du melk kan litt youghurt naturell, gjerne den fete matyoghurten, være fin som en klatt på tallerknen. Jeg pleier å helle en god olje på grønnsaker eller ris. Jeg har brukt litt tid på å forflytte meg fra der jeg var før, fettangst som hele samfunnet i dag er gjennomsyret av, til å nyte fett! Lammekoteletter med skikkelig fettrand nyter jeg med stort velbehag. Før pleide fettet å gå til mannen min.

Tenk variasjon og farge i maten. leste en gang at franskmenn har et mye større råvarereportoar enn nordmenn. Det tror jeg på! Bytt gradvis ut svart te med gode urteteer. En favoritt jeg har er litt lakrisrot sammen med en "Alpeurtete" fra Confecta. Den inneholder brennesle og en rekke andre urter. Og sammen smaker de godt. Og lakrisrot er et adaptogen som er bra for binyrene. Lakrisrot har de på helsekosten. Jeg har ennå ikke tømt boks nr en, så den er drøy. Har du høytblodtrykk er lakrisrot ikke noe for deg. Start med bare noen få biter i teen, øk mengde etterhvert.

Start mykt, og ikke vær streng med deg selv om du bommer og spiser feil mat. Dette kan ta litt tid. Vær litt kreativ og finn noe som er enkelt og godt.

[Puselille]

Jeg tror jeg skal klare å følge noen av de rådene der.

Å kutte ut søtsaker fullstendig tror jeg ikke jeg klarer med det første, men jeg bør ihvertfall komme dit at jeg spiser det bare i helgene (sånn som jeg gjorde før jeg ble syk). Jeg trenger nok ikek å spise en 200 g sjokoladeplate hver dag...

Ris og grønnsaker er jeg glad i, og egg.. og fett har jeg aldri vært redd. Melkeprodukter tåler jeg dårlig, så det holder jeg meg stort sett unna.
Er all fisk og kjøtt ok å spise? Hva med wienerpølser? (favoritten min )

Jeg drikker litt kaffe, og alt for mye svart te. Prøver å bytte ut teen med Ricola urtete, men det er jo masse druesukker i, og sikkert enda verre?
Den alpeurteteen, er det sånn du kjøper i helsekostbutikken?
Lakrisrot husker jeg at jeg kjøpte engang i tiden. Jeg knaska det som godteri, men slutta å spise det fordi jeg fikk hjertebank. Kanskje lurt å sjekke ut det høye blodtrykket mitt før jeg prøver det igjen.

Hva med bønner, linser?

(Innser at jeg har vært veldig heldig til nå, jeg har stort sett kunne spise akkurat hva jeg vil uten verken å tenke på vekta eller helsa... men det måtte jo stoppe en dag)

[Anisa]

... og det er vel der jeg går i den største fallgruven, at jeg nærmest unnskylder legene og tar "skylda" selv.

Ja, ser du... DET er ikke så smart. Det burde være lægens job at "unnskylde" dig for ikke at vide nok, fordi det er ikke dit job at vide noget. Det er lægens! Når så en læge ikke ved nok, og dette på trods af de mange, samfundsbetalte studieår og årenes praktik i det virkelige "lægeliv" - mangler det bare at vi (du) oven i det også undskylder dem for ikke at gøre deres job godt nok. Det er ikke fair, at du, oven i alle de belastninger du i forvejen skal udholde og tåle, også påtager dig pligten til at "forstå" din læge og lader hende slippe for ansvaret og for konsekvenserne, og din byrde bliver dermed dobbelt så tung. Det er ikke rimeligt og jeg håber at du indser det hellere i går end i morgen!

Det er der jeg sliter, for jeg har alltid hatt elendig selvtillit... og nå er den nærmest på minussiden. Jeg klarer ikke helt å tro på at jeg har rett.

Iiih altså! Puselille!! Hvad er det for noget?

Nu har du fået mig til at læse igennem alt du har skrevet på forummet og ved du hvad? Jeg har ikke fundet et eneste ord, vending eller indlæg af dig, som ikke var klogt, smukt og fuldt af indsigt!! Og så siger du, at du har en "elendig selvtillit". Det tror jeg gerne på, når du selv siger det, men så siger JEG, at må bygge på din egen indbildning, fordi alt det du skriver, alle de holdninger du giver udtryk for i det du hidtil har postet på forummet, og alle dine svar til andre vidner om et godt, klogt, empatisk og intelligent menneske du er! Helt ærligt! Efter de maaange år på nettet, hvor jeg har kommunikeret med virkelig mange forskellige mennesker, kan man nærmest "gennemskue" mere om andre, end man kan i det virkelige liv, hvor alle (mere eller mindre) sætter en facade op de skjuler sig bag.

Der er ingen grund til at bebrejde andre mennesker i dit liv og fortid, at de har nedbrudt Puselille-barnets og Puselille-ungpigens selvtillid. De er alligevel for dumme at nå igennem til og ikke værd at spilde tiden på! Men du kunne måske blive ganske irriteret på dig selv for at lade dem fortsætte med at være din selvtillidsnedbrydende? Og så se at komme over det med selvtilliden, fordi hvis der er nogen her, der har alverdens gode grunde til netop at være umagen værd - er det dig, tak!!

Kjæresten min har vært en god støtte, men i det siste har jeg følt at han synes et blir mye syting og masing om sykdommen. Tror vi må ha oss en god prat, kanskje har han ikke skjønt hvor ille jeg har det. Han jobber selv i helsevesenet, og vet og kan mye.

Jamen så findes der jo ikke nogen bedre til at være din bisidder, vel? Noget andet er, at det ville sikkert få ham helt op i det røde felt, hvis han bevidnede, hvor sølle du behandles under konsultationen. Sådan en oplevelse, kan jeg forestille mig, ville være mere en øjenåbner for ham, end alverdens samtaler derhjemme... Håber I finder ud af det. Det ville være guldværd for jer begge (nu vi taler om kærligheden ).

Han har lenge sagt at jeg må få målt blodsukker og langtidsblodsukker, men legene har svart at det er helt unødvendig. Jeg har stusset på det at et måltid mat kan slå meg helt ut, og at jeg må spise omtrent annenhver time (ellers blir jeg så svimmel at jeg nesten går i bakken)

Nå skal jeg lese alt jeg finner om binyrer

Når man gerne vil udforske binyrernes vidunderlige (og forbandede) indflydelse på både helse og hypothyreose, er "blodsukker" et godt sted at starte. Se om du kan genkende noget af dine egne erfaringer. Her er nogle links:

- Bogen om Lavt blodsukker (Hypoglykæmi)
- Svimmelhet og "lavt blodsukker" ved lavt stoffskifte
- Blodsukker
- Blodsukker