Jeg er sint og drittlei

[Sonja Midtlien]

Det er da den manglede sengen som forårsaket det hele, men det går på et annet budsjett.....det oppholdet eller hva man skal kalle det, det er mer som tortur, var nok ikke billig.

Når ba du om den sengen?
Var det hjelpemiddelsentralen som skulle levere den?

Jeg nevnte den aller først for fastlegen den dagen jeg ble lagt inn. Han syntes det var en god ide og skulle se på saken. Men så fikk jeg snakke med en fysioterapeut på sykehuset, og hun sørget for å undersøke om fastlegen hadde bestilt - noe han ikke hadde gjort, og så sørget hun for å bestille en til meg fra hjelpemiddelsentralen. Det ble gjort en av de første dagene jeg lå på sykehuset. Fikk beskjed om at det kunne ta noen uker før jeg kunne få en, så inntil videre er jeg tilbake i stresslessen. Jeg ba også om å få kompresjonsstrømper i lårlengde, men det fikk jeg ikke. De hadde visst ikke særlig kjennskap til hvordan det skulle måles osv. Så det får jeg ta på kontrollen i neste uke. Jeg fikk ikke lov å bruke slike strømper mens jeg var innlagt, selv om jeg spurte om å få det også på det friske benet. Jeg bruker jo slike til daglig, men det er knehøyde og ikke særlig egnet til benet med såret på. Er derfor spent på om jeg får på meg sko den dagen jeg skal til kontroll, for benet er dobbelt så stort som vanlig. Har bygget opp fotskammelen så den er 15-20 cm høyere enn vanlig, det hjelper litt.

Hvorfor har de ikke gjort noe med gallesteina?

Jeg ble avvist av sykehuset i august i fjor med den begrunnelsen at jeg ikke var syk nok til at de ville gjøre noe med det. At jeg på det tidspunktet allerede hadde sovet et halvt år i stresslessen og fått svære ødemer i lårene av det, var ikke å være syk nok sa de. At jeg heller ikke kan gå til behandlinger som krever at jeg ligger (feks. tannlegen) var heller ikke å være syk nok. Alt dette fikk de både skriftlig og muntlig fra meg, så de har ingen unnskyldning for ikke å ha fått det med seg. Jeg kunne komme tilbake hvis jeg fikk problemer med betennelse i gallegangene, feber, oppkast osv. De så også helst at jeg gikk ned i vekt først.

Egentlig godtet jeg meg litt da jeg traff på kirurgen som skulle skjære meg opp første kvelden. For det var nemlig samme person som avviste meg med gallesteinen! Jeg fikk sagt hva jeg mente om den saken og det passet jeg på å si til alle legene og pleierne jeg snakket med både på operasjonsstua og etterpå. Vedkommende person sa ikke noe til det, men jeg frydet meg over at alle de andre ble forskrekket! Det frydet meg at hun måtte "rydde opp" i benet mitt akkurat der ødemproblemene mine er størst som følge av alle timene i lenestolen. Så jeg var i veldig godt humør alle gangene jeg var i operasjonssalen, jeg!


Kan legge til at dette er Bærum Sykehus som jo er så i "vinden" for tiden...