De siste 14 dagene har jeg slitt med en alvorlig infeksjon i kroppen. Noen stafylokokker har hatt det kjempegøy med å herje i det ene benet mitt. Disse "kokkene" har hatt det såpass artig at jeg ble sendt rett på sykehus for halvannen uke siden. Jeg kom hjem igjen i går, men er fremdeles ikke frisk.

Først ble jeg operert hvor kirurgen laget et sår som ble renset for bakterier. Dernest måtte jeg til sårbehandling på operasjonsstua to ganger til de neste to dagene. Den første operasjonen fikk jeg spinal inn i ryggen, og til de neste fikk jeg epidural.

De første dagene fikk jeg tilbringe på isolat da jeg var såkalt "kontaktsmitte-bærende". Alle som kom til meg måtte derfor først igjennom ei sluse hvor de tok på seg hansker og plastfrakker og munnbind og jeg vet ikke hva. Selvfølgelig var jeg "lenket" til sengen, så jeg fikk ikke gå på do selv. Jeg hadde kateter som selvfølgelig ble tett og måtte skiftes, og det nye ble satt inn på en sånn måte at jeg fikk voldsomme smerter hver gang en liten dråpe skulle ut. Jeg spurte om det virkelig var slik at jeg skulle ha slike voldsomme smerter hver gang, men det virket ikke som om pleierne skjønte hva jeg mente. Flere ganger gikk det galt med kateteret så jeg ble liggende en stund på våte bleier. Ikke var det greit å gå på do "andre veien" heller, det finnes en grense for hvor godt de klarer å tørke opp der bak. Resultatet av alt dette sliter jeg med fortsatt, jeg er sår og øm og det svir i underlivet hele tiden.

Jeg forlangte til slutt å bli vasket og smurt nedentil hver dag, både morgen og kveld, og det ble jeg resten av oppholdet.

Dette med isolat var en "artig" fornøyelse. To ganger var alarmknappen min ute av drift, så jeg fikk ikke tak i hjelp. Det var umulig å skrike etter hjelp, for isolatet var godt isolert kan man si...
Den ene gangen kom det omsider noen så jeg fikk hjelp etter en halvtimes hyling og da fant de alarmen min liggende på gulvet.
Den andre gangen lå jeg i to timer. Da hadde en pleier dratt ut kontakten til alarmknappen og glemt å sette den inn igjen. Til slutt fant jeg mobilen min og ringte hjem til mine foreldre midt på natta. De fant nummeret til vakta på sykehuset og fikk varslet dem, så omsider kom nattevakta til meg og fikk i gang alle apparatene som hadde stoppet.

Etter tre dager på isolat fikk jeg komme til en annen avdeling og fikk tomannsrom der.

Det første som skjedde var at jeg kom ned dit på ettermiddagen, og jeg måtte så inderlig "nr to". Jeg bad en pleier om bekken, og hun løp for å hente. En halvtime senere holdt jeg meg fortsatt med store smerter pga det vonde kateteret, men ingen pleier kom. Naboen på andre siden av forhenget hadde besøk, så etter at alarmknappen min røk måtte jeg spørre pent om ikke vedkommende kunne finne en pleier for meg. Da først kom en pleier og fortalte at de hadde akkurat vaktskifte, så derfor hadde de glemt av meg. Men bare jeg ventet litt, skulle de komme og hjelpe...
Omsider kom de tre stykker, to til å velte meg over på siden og en til å stikke bekkenet på plass. Så var det bare for meg å sitte på potta og gjøre mitt, mens nabofruene pratet bak forhenget...


Blodsukkeret mitt har hele tiden vært skyhøyt og er det fortsatt, noe som tyder på at infeksjonen slett ikke har sluppet taket ennå. Jeg har vært nødt til å begynne med insulin, og stikker meg selv nå flere ganger pr dag. Likevel er blodsukkeret høyt, det høyeste målte jeg idag med 30.6. De første dagene fikk jeg antobiotika intravenøst, men siden forrige tirsdag har jeg tatt tabletter. De første tablettene ga meg voldsomme anfall med sure oppstøt og gedigne utslett over hele kroppen. Fikk bytte til en annen type antibiotika, så nå får jeg bare litt blod i urinen og ekstremt tørre lepper.

Etter at de tok ut epiduralen og jeg var ferdig med smertestillende, har jeg fått en underlig følelse i det friske benet. Deler av låret er uggent, nesten følelsesløst i huden. Men om jeg skal hoste eller bruke noen muskler i låret, får jeg en sviende smerte som ved et knivstikk og jeg må holde hardt akkurat der det ikke er følelse. Ellers føles det som om noen gnir en brennmanet inni låret.

Jeg kom hjem i går, og sykehuset lovet å bestille hjemmesykepleier til å skifte på såret og hjelpe meg med intimvask. Jeg klarer ikke å vaske meg selv nedentil fordi skulderen min låser seg og jeg klarer ikke å vri meg. Men sykehusets bønn for meg hjalp ikke. Hjemmesykepleien nekter å hjelpe meg, de synes jeg er for frisk. Jeg kan jo stå på egne ben og kle på meg selv, så da kan jeg også reise til fastlegen og få en sykepleier der til å hjelpe meg mente de. De har ikke tanke for at jeg er alene og ikke har noen til å hjelpe meg, annet enn faren min. Han greide å skifte bandasje på meg idag. Men jeg kan jo ikke be ham om å vaske meg nedentil!
De har heller ikke tanke for at jeg er sliten etter å ha vært på sykehuset. Halvannen uke uten noe særlig søvn er ikke av det gode.

Nå venter jeg på en seng som sykehuset har bestilt for meg. Jeg har jo gallestein, og det er årsaken til at jeg ikke har kunnet sove i senga på snart et år, som igjen er årsaken til at jeg har svære ødemer i lårene fordi jeg må sove i lenestolen. Ødemene er igjen indirekte årsak til at jeg havnet på sykehuset denne gangen. Derfor hadde det vært fint å få en seng som kan hjelpe meg med å løfte meg opp i sittende stilling, så jeg slipper å bruke krefter selv hvor jeg risikerer smertefulle anfall av gallesteinen. Men kjenner jeg systemet rett, så får jeg vel ikke det heller...

Jeg måtte selv passe på at legene tok prøver av stoffskiftet mitt. Hadde jeg ikke sagt ifra, hadde de ikke gjort det men bare sett på meg som "velregulert". Disse prøvene var ikke klare da jeg reiste, så de får jeg nok vite på kontrolltimen om en uke.

Nei, nå er det så vondt å sitte, så jeg får skrive mer siden.