Tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan det er stress i mitt liv, siden denne er startet bl.a. ut fra mine kommentarer.

Jeg har tre barn med spesielle behov, som trenger ekstra oppfølging. Jeg har slitt mye i systemet for å å få riktig hjelp og tilrettelegging for spesielt en av dem. Det er det som på mange måter gjorde at jeg gikk på en kjempe smell for drøyt 2 år siden.

Siden den gang har jeg hatt perioder hvor jeg ligger "helt nede", og når jeg kommer meg litt har jeg tatt tak i ting igjen, men det resulterer alltid til at jeg går ned igjen.

I dag har jeg heldigvis ikke lenger noen store kamper å kjempe, men jeg tåler ingenting. Bare det å skulle lese igjennom noe for noen å gi en tilbakemelding er ikke bra. Det er noe jeg må/burde gjort og det fikser jeg ikke. Håpløst. :(

Normalt har jeg likt møter i forhold til barna for da kommer man videre, men i dag er det bare ubehagelig. Har en kropp som er i totalt stress i slike situasjoner og jeg blir alltid dårlig med mye hodepine etterpå. Det gjelder også alle andre type møter.

Selv er jeg en engasjert person og har et par verv idag som jeg synes er kjempe intressante, men jeg får jo ikke bidratt alt jeg ønsker, for jeg har ikke kapasitet. Og selv det som er positivt for meg som person, blir negativt for meg fordi det utsetter meg for stress.

Jeg kan kort og godt ikke vinne der jeg er idag. Men heldigvis vet jeg at det nå skal bli bedre tider, for nå er årsaken kjent. Så da kan det jo bare bli bedre.