Tusen takk ANisa for langt og flott svar

Jeg har tenkt litt på det du skriver om at man kan bestemme instillingen til sykdommen og jeg har bestemt meg for at sykdommen ikke FAEN skal få eie hele meg. Jeg har fått litt kampvilje tilbake! Jeg skal aldri miste håpet om å bli frisk uansett hvor jævlig symptomene er. Jeg skal prøve å leve litt og jeg skal gjøre alt jeg kan for å fokusere positivt og takke for 3 ting jeg har hver kveld. Jeg ser ikke helsvart på det hele nå. Men håpløsheten og følelsen av å være ødelagt kommer innimellom, men jeg lokker mitt indre inn og skåner mitt egentlige selv når stormen raser utenfor for jeg skal ikke miste kjernen av meg selv. Jeg skal ikke tape alt av det fine menneske jeg har vært og fortsatt er innimellom Ja, det må vel være lov å si man er flott..innimellom...skal hvertfall bli det igjen. Jeg mister IKKE håpet. LIvet er kort og spennende, uansett hvilken veier de tar. Jeg ble sendt ut på en humpete vei, men asfalten er der fremme ett sted, NÅ HOLDER jeg på saken mine så jeg ikke skal miste de på den humpete veien...før fikk jeg lyst til å kaste dem av på veien for jeg kom til å miste dem alikevel.. i værstefall for jeg gå av kjerra og finne igjen noen av tingene jeg har mista på veien.. ja jeg tror jeg må det.. takk for fint svar igjen. Jeg skal kjempe meg til en instilling som sier at dette takler jeg, dette skal gå bra, og kjempe om å finne de gylne øyeblikkene i all driten. klem fra Uheldig