Anti-TPO rundt 1300

[Hansen]

Jeg er iallfall enig med deg i at du ikke godtar en ME-diagnose sånn med en gang. Mange leger velger å bruke denne til en slags "gi-opp-diagnose" - og det er synd for de som har ME og vil bare tåkelegge problemet !

TSH er gjerne høyest om morgenen, og faller utover dagen.
Det kan du jo ta med i vurderingen. (uklart for meg om det var første eller andre prøve som var tatt sent)

Anti-TPO er en engangsprøve.
Har man en positiv prøve er det ingen mening i å ta en til.
Har man ett sikkert positivt resultat vet man at det går til H med kjertelen.
Prøven kan ikke vise noe om fremgangen (les tilbakegangen) i prosessen.
Kjertelen vil forsvinne helt om et antall år, og da forsvinner i hovedsak også antistoffene.

TSH stiger, og sammen med påviste antistoffer er man vanligvis i en tidlig fase av en thyreoiditt (Hashimotos) det betyr at stoffskiftet vil falle.
Blodverdiene vil gå litt opp og ned, med en nedadgående tendens.

Den fT4 man har hatt til vanlig er redusert (selv om den er i noprmalområdet) og dette merker man selvsagt.

[rainbow]

Nok en gang takk Kjempefint å få det forklart på en enkel måte. Har lest MYYE om stoffskifte det siste året, men jeg synes nesten at jeg skjønner mindre og mindre. Er vel kanskje noe med at læreevnen er svekket, siden hodet generelt sett fungerer dårlig. Husker INGENTING av det jeg leser

Når det gjelder TSH var den siste prøven (2,7) tatt kl 9, mens forrige prøven(1,4) var tatt en time eller to senere på dagen. Vet ikke hvor stor betydning det har, men den har jo økt med det dobbelte. Fikk dessuten vite svar på fritt T4 i dag - 13 (ref.omr. 12-23). Den har også fallt siden sist, og ligger jo nå i grensland. Sammen med min høye anti - TPO tegner jo dette etter min mening et klart bilde på at jeg er i ferd med å utvikle hypotyreose

[Hansen]

Jeg vil nok, som deg, tolke THS-verdien stigende. Noen timers forskjell påvirker nok ikke så mye.
Og så er det jo trist da, at du nok er behandlingsstrengende.

Hvordan man skal få behandler til å forstå er ikke godt å si, men du bør nok være aktiv på den fronten rainbow.

[rainbow]

Takk for bekreftelse og moralsk støtte n`Finn Det er noe som er verdt å ha med seg til neste besøk hos legen

Tenker nok litt motsatt av deg når det gjelder å bli behandlingstrengende(eller kanskje ikke). Selv om jeg forstår at dette nok betyr at jeg må få tilført tyroksin resten av livet, synes jeg det er å foretrekke fremfor å få en diagnose som ikke lar seg behandle. For meg er lavt stoffskifte en god nyhet. Tørr ikke si det til legen, da tror hun at jeg er klin gæærn :twisted: Etter snart 6 år med plager er jeg aller mest redd for at resten av livet skal bli som en berg og dalbane, med gode perioder og dårlige perioder, uten at jeg vet hvorfor. En diagnose gir støtte og forståelse, både i helsevesenet, i familien og i samfunnet generelt. Jeg er lei av at det stilles helt urealistiske krav og forventninger til hva jeg skal klare å prestere i hverdagen. Kanskje jeg nå med rett behandling med tiden kan fungere "normalt".

Funderer litt over dette med post partum hypotyreose, i og med at plagene startet i forbindelse med første fødsel, og at jeg har hatt et år med "opphold" i symptomene. Leste et eller annet sted at mange av de som har hatt dette senere utvikler permanent hypotyreose. Noen som har erfaring med dette

[Hansen]

Jo, det var omtrent hva jeg mente, men uttrykkte dårlig.
Er man syk, så er men det. En diagnose kan jo formodentlig bedre på sin situasjon.
Om det gjelder ubetingnet - og for oss med lavt stoffskifte er jeg nok mer reservert til.

Selv i familiære forhold er det mange som sliter med å nå frem med hva vi sliter med.
Til og med mange leger tror jo at vi er friske bare vi får Levaxin.......

Vel - mange blir friske rainbow - la ikke mine betenkeligheter legge en demper på din optimisme. Den er i de fleste tilfeller berettiget. Statistisk er det mest sansynlig at du er blant de som blir friske.

En god ting har du jo oppdaget - egen viten om sykdommen er ikek bare bra for oss - den er helt nødvendig.

[Anisa]

En diagnose gir støtte og forståelse, både i helsevesenet, i familien og i samfunnet generelt. Jeg er lei av at det stilles helt urealistiske krav og forventninger til hva jeg skal klare å prestere i hverdagen.

Er man syk, så er men det. En diagnose kan jo formodentlig bedre på sin situasjon. Om det gjelder ubetingnet - og for oss med lavt stoffskifte er jeg nok mer reservert til.

Selv i familiære forhold er det mange som sliter med å nå frem med hva vi sliter med. Til og med mange leger tror jo at vi er friske bare vi får Levaxin.......

Enig med n`Finn. Spar dig selv for yderligere belastning, som følger med skuffelserne forbundet med, at en hypothyreose-diagnose (eller andre diagnoser på "usynlige" sygdomme) pr automatik kommer til at vække forståelse for een og ens situation i omgivelserne. Det sker kun undtagelsesvist for de få, mens de fleste bliver ved med at trække det (alt for) store læs i dagligdagen, fordi samfundet og familierne ikke forstår hvad de ikke selv kan se/røre ved.

Dermed er det ikke sagt, at du ikke skulle blive en af de heldige. Men skulle det gå anderledes, spild ikke din kostbare energi på at forvente fra andre, hvad de måske ikke er i stand til at indse/yde. Mange mennesker lider under den begrænsning, at hvad de ikke selv kan se og røre ved - det tror de ikke på. Og så er de (den type) endda stolte af det....

Rigtig god bedring til dig

[rainbow]

Spar dig selv for yderligere belastning, som følger med skuffelserne forbundet med, at en hypothyreose-diagnose (eller andre diagnoser på "usynlige" sygdomme) pr automatik kommer til at vække forståelse for een og ens situation i omgivelserne.

Forstår at det er velmente råd fra dere begge (n´Finn og Anisa). Forstår også at en diagnose ikke automatisk gir støtte og forståelse,var vel litt uklar på hva jeg mente med dette Men det gir i det minste et grunnlag. Hva fremtiden vil bringe er det vel ingen av oss som vet

Så, hvis jeg har gitt uttrykk av at jeg er urealistisk optimistisk, har jeg nok ikke forklart meg godt nok At jeg sannsynligvis nærmer meg en forklaring på helseproblemene mine formidler simpelthen et snev av håp, og jeg klamrer meg fast til det for alt det er verdt Sannsynligvis mest fordi jeg desperat trenger det akkurat nå

Hær inne på forumet har jeg imidlertid fått mye hjelp og moralsk støtte, og det kan jeg ikke takke nok for