Hjelp. Ødelagt ferie.

[Anisa]

Vet ikke om jeg på noen måte har vært til hjelp, men uansett prøver jeg å si at du ikke er alene og at dersom vi ser litt positivt på det(og det kan man unne seg noen ganger , så kan de psykiske problemene godt stamme fra sykdommen og det vil si at når stoffskifte blir mer stabil så vil du bli mye bedre psykisk. Det er jeg i hvertfall overbevist om!

De psykiske problemer stammer fra sygdommen og KUN fra sygdommen! Men mens man udvikler psykiske problemer i takt med at sygdommen fortsætter - fosvinder de psykiske problemer eller letter ikke i samme tempo, når hormonbehandlingen ellers "reparerer" skaderne på kroppen. Det skal man være opmærksom på, at kroppen er hurtigere til at blive bedre end sindet er - når man først har været syg af hypothyreose et stykke tid og omsider er kommet i behandling.

De fleste af os forventer nemlig, at psyken bliver "som før" efterhånden som behandlingen skrider frem. Mange endda foretrækker sindet først bliver "som før" end resten af kroppen - SÅ vigtigt er det for os, at genvinde personligheden tilbage. Men det kræver, at vi genoptræner vores personlighed, som vi skal genoptræne en brækket arm... Hvis flere var klar over det, ville færre blive så skuffede, når en påbegyndt behandling ikke synes at hjælpe "nok" og man fortsat føler sig nedtrykt og humørforladt, usammenhængende og mentalt træt, trods behandlingen (uanset Armour eller syntetisk).

Jeg har læst en bunke om dette behov for en mental genoptræning i forbindelse med "hormon-sygdomme", men det lader til, at vores læger er blanke hvad det angår. Jeg har kommenteret på denne vinkel i disse to tråde: Hypothyreose klart forbundet med humørsvingninger (engelsk) og Genoptræning af endokrine patienter (dansk). Jeg håber, at det kan være lidt hjælp til dem, som ikke føler at det går hurtigt nok med at vende tilbage til sit "gamle jeg".

[uheldig]

Hei igjen
Huff da, ikke oppløftende at dette her. Hadde håpet at folk med sykdommen "fant tilbake til seg selv og sitt gamle jeg" når bare medisinen ble riktig dosert, men jeg inrømmer at det kankjse er vel naivt. Det høres logisk ut at rekovalensperioden vil ha sammenheng med hvor lenge man har gått med sykdommen. Men her vil jeg igjen trekke inn miljømessige faktorer. For jo lengre man har vært ute av seg, arbeidsliv, sosialt liv osv, jo større er vel sjangsen for at man lider psykisk. Og selvom man skulle klare å bli fysisk "frisk" så må man begynne den lange reisen gjennom bitterhet til akseptanse og gjennoppbygge relasjoner til seg selv og andre. Selv er jeg ikke i nærheten av å ha begynt på denne reisen. Jeg er midt oppi sykdommen, fysisk og psykisk. Jeg er bitter på at dette har skjedd meg og jeg blir nedstemt av mindre. Håper jeg kan etterhvert trykke inn aksept-knappen og komme meg videre og at livet skal bli enklere å leve. Jeg vil ikke akseptere at lykken skal vente på seg så lenge som det høres ut samtidig som det er slitsomt å kjempe en kamp mot dette som er. Med å akseptere det som har skjedd med seg mener jeg IKKE å godta all feilbehandling og intoleranse osv fra legebestand og andre men å ikke kjempe en konstant krig mot seg selv for det er slitsomt.

Fra meg