Har i flere år slitt med ekstrem trøtthet.
Må hvile mye ved lette anstrengelser.
Ved store anstrengelser-trenger flere dagers sengeleie.
Også generelle sengeleieperioder uten stand til å følge opp jobb, skole.
Lege diagnostiserer depresjon.
Ingen virkning av antidepressiva.
Bare ytterligere fortvilelse.

Innlegges psykiatrisk.
Ligger for det meste.
Forsøk på å aktivisere meg føler til store smerter og pskiske påkjenninger.
Pleiere nekter meg å ha gardinene lukket, og jeg kaster flere ganger opp av utmattelse.
Merker at jeg føler meg flytende, nesten dement. Glemmer tid og sted, og lever i en uvirkelig verden. (Oppi dette opplever jeg å bli forgrepet sexuelt på av en ekstrahjelp som er legestudent)

Har psykologtime på rommet og forteller dette og får beskjed om at de har gitt meg diagnosen Szhizofreni - at jeg har en psykose. Jeg blir veldig lei meg over at jeg ikke blir trodd om overgrepet, men har ikke krefter til å kjempe mot dem. Jeg er totalt utmattet og blir redd for å dø, men jeg greier ikke å snakke om dette med sykologen - da jeg ikke føler jeg blir behandlet med verdighet. Prøver å sitte mer og mer oppe og si at det er bedre med meg - i håp om at jeg skal bli utskrevet. Sannheten er motsatt, men misbruket fortsetter og jeg får "jernkrefter" til å manipulere de til å tro jeg er bedre.

Når jeg utskrives etter 4 mnd, er jeg full av antipsykotiske medisiner som jeg kaster i bosset når jeg kommer hjem.
Når det går opp for meg hva som er skjedd på sykehuset får jeg en reaksjon hvor jeg gråter og dusjer flere ganger for dagen i flere mnd. Legen som diagnostiserte meg til Szhizofreni søkte om uføretrygd og dette fikk jeg like etter jeg flyttet hjem - så heldigvis slapp jeg disse bekymringene - men jeg følte de hadde ødelagt livet mitt og dette sliter jeg fortsatt med i dag.

Tenk hvis de hadde tatt stoffskifteprøver før de satt denne diagnosen...

Etter to år gikk jeg igjen til lege med trøttheten - som sier det er en postzhizofren reaksjon...
Henvises til psykolog og satt på antidepressiva.
Føler meg nå veldig deprimert, men ingen bedring.
Gir opp å føle noe som helst, begynner å gi **** - går rundt som en zombie... Det følte jeg hjalp litt. Å slutte å tenke..
Psykologen forklarer alt jeg opplever utifra "psykosen" jeg skal ha hatt...
Også overgrepene... Gav opp å bli trodd...

2009: trettheten fører til besvimelser, desorientering, glemmer eget navn, steder jeg er, blir ukjente og jeg kjenner meg ikke igjen plutselig på kjente steder... Hatt det før, men blir mye verre...
Diagnose av blodprøver 6 mars 2009 - Hypothyreose
Oppstart Levaxin 50mkg og kutter ut soyaprodukter (erstatter med cocosa)
*bivirkninger etter oppstart med levaxin:
-press på halsen (greier ikke gensre inntil)
-kald inni hodet
-hudkløe
-ekstrem hoven i ansiktet og øynene om morgon
-sår og stor tunge
Men føler meg etterhvert litt lettere og går ned i vekt 4 kg
Etterhvert føler jeg meg mer tilstede i situasjoner.
Greier å se på tv for første gang på flere år og har begynt å strikke litt, bare frem og tilbake, men det er fremgang

April 2009 - Levaxin halvert til 25mkg
etter to uker*trettheten forverres, sover igjen 20 timer i døgnet, manglende matlyst tilbake sammen med ekstrem søthunger, står opp midt på natten for å kjøpe sjokolade på bensinstasjonen, kraftige humørsvingninger forverres, gråter for ingenting... Føler meg ubrukelig... Orker ikke husarbeid, når jeg gjør det må jeg hvile mye, leddsmerter, ligger for det meste... Orker ikke lyd lys, og tungen hovner opp, øynene ekstremt tørre og såre

Psykologen forklarer alle symptomene utifra symptomer man ofte får etter psykose. Hater å gå dit. Føler meg så utrolig lite trodd som menneske og lite verd.

Jeg har ingen tro på at jeg har noen zhizofreni, og det tror ingen som kjenner meg heller - å si det til psykologen har ikke noe for seg, ... for det finnes visst svake former for sykdommen også...

jeg føler meg som et åpent sår...
Det er første gang jeg forteller denne historien til noen andre enn en psykolog. Siden dette er min dagbok, så håper jeg, hvis noen som leser det mener at det jeg har opplevd er en psykose-så vær så snill å ikke si det, for det gjør altfor vondt...

Og takk for at du tok deg tid til å lese historien min, selv om den er like rotete skrevet som tankene mine er... Maika i Bergen