Her hadde det skjedd mye nytt siden i går, og ikke minst https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=7976
her også...

Først vil jeg bare si at jeg selvfølgelig ser på de svarene jeg får som personlig erfaring og velmenende råd, og ikke som en fasit jeg skal leve livet mitt etter. Siden vil jeg si at jeg respekterer alle svar jeg får, uansett om de er "enige med meg eller ikke". Nå er jeg jo ikke alltid enig med meg selv heller, som f.eks i denne saken, og derfor ønsket jeg å vite hva andre tenkte om dette. Jeg hører på hva legen min sier fordi hun er en god lege, og driver ikke risikosport med kroppen min. Undringen min lå i at hun doserer etter TSH, og ja jeg vet at hun doserer etter TSH. Hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg ikke skrevet nettopp det. Hun fortalte det selv, og forklarte at hun vil ha TSH opp på 1-tallet. FT4 er det ikke nødvendig å se på så fremt den er innenfor normalen fortalte hun. Forøvrig har min FT4 svingt mellom 10 og 16 hele året uavhengig av hvor TSH har vært. Og det er der mitt "snill pike-syndrom" kommer inn, fordi jeg etter å ha lest, delt erfaringer og utdannet meg i denne sykdommen (ikke nødvendigvis bare her inne.) vet at hun burde sett mer på FT4 og ikke så mye på TSH, men likevel spør jeg ikke legen om dette eller deler min oppfatning. Jeg sier ikke at hun tar feil i at jeg skal dosere ned, at jeg vet bedre, eller at jeg skal overstyre henne, jeg sier kun at jeg er overrasket over at jeg skulle dosere ned SÅ mye, og at jeg pr i dag ikke har noen symptomer på overdose.

Sånn sett reagerer jeg ikke på svarene jeg har fått her inne selv om jeg føler at jeg blir matet litt med teskje o.l. av enkelte, men jeg reagerer mer på at man skal drive å rakke ned på andre som har svart, og som har svart annerledes enn seg selv. Og her kommer jo tråden om hvorvidt man skal respektere alle svar og meninger inn. For meg er det en selvfølge at man skal det, og en selvfølge at man ikke krangler på andres svar, selvfølgelig dersom ikke noen kommer med total og graverende feilinformasjon som f.eks "du burde ha en TSH på 130". Joda, jeg overdriver heftig nå, men dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig er det lov å si "jeg er uenig med NN", men det betyr ikke at man kan skrive det uten å samtidig vise respekt for vedkommende.

Så vil jeg bare påpeke noe som blir nevnt i tråden om respekt, og som jeg har en følelse av å ha oppfattet her inne tidligere også, nemlig skillet mellom de unge og uerfarne og de voksne og erfarne. Vel er dette en generell sak, men jeg oppfatter det selvfølgelig også rettet direkte mot meg siden min tråd er brukt som utgangspunkt for diskusjonen.
Det virker litt som om jeg blir tatt for å være svært uerfaren og uvitende, og at det kanskje er derfor jeg også oppfatter å bli matet med teskje. Kanskje pga lite skriveaktivitet her inne i tillegg til at jeg selvfølgelig kun har gått på medisiner i et år. Men ingen vet hvilke erfaringer jeg (eller andre) sitter med, og ingen vet hva slags kunnskap jeg (eller andre) har opparbeidet meg.
For det første har erfaring og alder ingenting med hverandre å gjøre, og jeg synes det er en smule respektløst overfor de "unge" å kategorisere slik. Hadde jeg fått diagnosen som 60åring etter åtte år med sykdom, hadde ikke det betydd at jeg hadde større innsikt i sykdommen enn da jeg fikk diagnosen som 28åring.
For det andre kan ikke sykdomserfaring sammenlignes med f.eks matematikkerfaring. Matematikkerfaring inneholder like regler for alle, mens i sykdom og livserfaring gjelder ingen regler. Du er den som har mest erfaring med deg, jeg er den som har mest erfaring med meg. Hvilket tidsrom vi bruker på å opparbeide oss disse erfaringene og på hvilken måte vi erfarer, er forskjellig og skal være forskjellig.
Selvfølgelig skal man veilede de som ikke har satt seg inn i dette enda osv, men man skal ikke anta at alle unge og alle som har hatt sykdommen i mindre enn... trenger teskjeer med informasjon og kjefting på alle svar som er ulikt ens eget. Vi er enkeltindivider, og det må vi også få lov til å være.

Jeg oppfatter meg selv som et voksent, oppegående menneske som ser positivt på livet til tross for at jeg ikke fungerer for fem flate øre. Jeg er innstilt på og har forsont meg med at dette er en møysommelig prosess som jeg skal bruke resten av livet på. Jeg er faktisk GLAD for at det er JEG som har fått denne sykdommen istedetfor f.eks mange andre i slekt/omgangskrets, fordi jeg faktisk kan takle og gjøre det beste ut av en sånn situasjon. Jeg er et svært tålmodig menneske (i motsetning til f.eks familie og jobb som "krever" at jeg skulle vært FRISK for lenge siden)som også vet at veien frem til målet er en viktig del av livet, og at det er den viktigste delen av livet mitt i denne stund fordi det er akkurat NÅ! Jeg vet at drømmene mine ikke forsvinner, men forandres, og at jeg fortsatt er meg selv om jeg har sykdom med på lasset.
Dette er meg, men jeg skal ikke trenge å skrive det i hvert innlegg for at både jeg og mine svarere skal behandles med respekt...