Ja, hva gjør man med de som ikke skjønner seg på (les: ikke VIL skjønne seg på) hypothyreose?? De fleste av oss møter dem fra tid til annen, og mange av oss har dem i nær familie.

Selv kommer jeg fra en familie med mye sykdom, blant annet kronisk sykdom både hos mor og far, samt hjertesykdom hos min søster. Likevel er det vanskelig for dem å akseptere at JEG også er syk, og ikke minst når det er en diagnose de ikke skjønner (gidder å finne ut av...) seg på.

Mamma: Nei, du er nå tjukk og lat da... Kom deg ut og trim, og slutt å spis all denne usunne maten! (I og med at vi ikke har bodd sammen på ti år, så er jo dette selvfølgelig bare synsing fra hennes side, men "det kan jo ikke være noen annen forklaring enn dårlig kosthold og trening på at jeg ikke er i form.")

Pappa: Jaja, det går da over dette her. prøv å være litt optimistisk nå! (Han prøver å forstå litt da, men optimisme og fortrenging av problemene er tingen der i gården, skjønner dere...)

Søster: Ja, det er nå en ukomplisert plage med god behandling det der da, så... (Det var kommentaren i april da jeg fikk diagnosen, og siden har hun ikke spurt en eneste gang hvordan det går, til tross for at vi møtes ganske ofte...)

Bror (og her kommer lyspunktet, i form av en 11 år gammel attpåklatt...): Hvordan går det med deg da, søster? Er du trøtt? Ja, jeg skjønner... Du er nå verdens beste storesøster da! Vil du ha en klem??

Det blir ganske slitsomt i lengden, så jeg gidder ikke å prøve å forklare dem hvordan jeg har det lenger, og lukker ørene for all uforstandighet som kommer ut av dem. Ikke lett, men en nødvendighet for meg iallefall... Har heldigvis andre relasjoner som prøver å sette seg inn i situasjonen, og som ikke anklager meg for latskap, pessimisme, overdrivelse, løgn osv...

Og ikke minst et forum hvor man kan dele slike tanker og frustrasjoner... hurra!!