Heisann Thomas,

Jeg sliter ofte med det samme som deg. Også det at familien min heller ikke forstår hva som skjer. Og ofte tror jeg ikke at de tror på meg og at dette faktisk ikke er en dans på roser.

Jeg har selv en far som har hatt 3 hjerteinfarkt, og det forventes at jeg forstår at han ikke kan yte 100% lenger.
Når jeg forsøker å fortelle at jeg har samme problem, så virker det ofte som om at det ikke er akseptert.

Min mor sier konstant at jeg har diabetes. Ikke vet jeg hvor hun får dette fra, men det er mulig at hun forstår mer hva diabetes er, og har ikke peiling på hva lavt stoffskifte betyr.
I allefall er det jo godt at hun skjønner at jeg er syk, problemet er at hun bare ikke helt innser at hun tror jeg har feil diagnose... (hun har self schizofreni og er manisk depresiv... så hun har egne problemer å tenke på).

Broren min unngår snakk om min helse. Han har en del problemer selv (muligens depresjoner) og unngår alt av helsesnakk. Han spør innimellom om det går bra med beina mine (han husker jeg hadde beinoperasjoner i 1999...).

Ellers så har jeg vokst opp i en "sykelig" familie, der ting alltid har vært galt, med enten fysikken eller psyken. At jeg selv ble syk var ikke så velkommen hos meg... mer sykdoms prat. Æsj! Men slik er det. Og jeg har begynt å akseptere at jeg er syk...

Ellers så forteller jeg ofte lite eller ingenting til folk jeg kjenner/møter, det er ingen vits i det.

Men det som skjer i kjølevannet av disse "kommunikasjons problemene" er at jeg ofte låser meg inne og det virker som om at jeg er planetens mest usosiale person: jeg ønsker bare ikke å vise folk at når arbeidstiden er over, da er det leggetid for meg.

Det hender i ny og ne at jeg forteller, men sier lite om hvordan problemet utarter seg. Det skjønner de bare ikke like vel.