Jeg forsto godt hva du mente ayla - ville bare klargjøre litt.

Jeg mener, hvis de hadde holdt seg til å stille en klinisk diagnose - og denne dannet et grunnlag, så er det jo bare fint om blodprøver kan hjelpe til med å forstå og bekrefte.

Men i dag er det jo omvendt. Man prøver å stille diagnosen med blodprøver som grunnlag.
Og man behandler blodprøvene - ikke den kliniske tilstand pasienten befinner seg i. Den kjenner man jo ikke engang. Det er som om pasienten ikke eksisterer.

Og - som ikke det er nok, så tvinger man pasientene til å spise en hormonhermer som gir nogenlunde samme utslag på laboratorieinstrumentene som ens endogene hormon gjorde. Og når pasientenenes kliniske tilstand ikke forbedres av hermeren, så tyr de til antidepressiva eller sier at "så er det vel noe annet".
I følge "hormonredet" på Aker så er det jo 10-12% som ikke blir bra av behandlingen. Det er dem jag snakker om.

Så skal jeg ikke påstå at dfette gjelder alle leger heller - noen er dedikerte fagmennesker som forstår hva yrket dreier seg om - men det finnes desverre noen der ute.