Hei n'Finn du sa ....
Jo, noen sier det er ok - de som er i jobb vil ikke ødelegge muligheter for avansemang eller de kjemper og vil beholde jobben og sier ikke noe.
Så hvis du går litt lenger inn på dem så innrømmer de jo at de ikke er som før, og litt til senere.
Du tar ikke fra meg pågangsmotet - jeg er en person som "krever" svar og bruker å si til de behandlere jeg møter enten på vegene av meg selv (eller påvegne av mennesker jeg jobber for) - at det er ok for dem også å ikke kunne gi svar. Eller at de faktisk ikke vet! - Bedre det enn at de "lukker seg" og sier - sånn er det bare.

Jeg har vært der selv (som du beskriver n'Finn), men har måttet gjort noen innrømmelser etter hvert. Jeg var tidligere meget utadvent, hadde verv i forskjellige sammenhenger og drev aktivt med et par hobbier som jeg har hatt siden jeg var 15-16 år (er litt over 50 nå). - Og jeg kjenner flere med lavt stoffskifte som har vært der - og som er der nå...............

Jeg kjempet selv og beit tennene samme og sa at dette skal jeg klare. Ehhhh - vel - nå sitter jeg her. Jeg har et ok liv, jeg er fortsatt der at jeg kan velge hva jeg vil bruke mine krefter og energi på. Men jeg jeg kan ikke gjøre både og lenger - jeg må planlegge - og ofte velge enten eller .........

Med tanke på det jeg siterer på toppen her ...........For en tid tilbake var noe skriverier om en eprson som hadde søkt politiskolen og ble nektet opptak pga lavt stoffskifte (hmm - jeg husker ikke hvor jeg leste det, men antakelig i en avis....?!). Så jeg er ikke noe forundret over at noen "later som ingen ting" .............

-barazinga-