Jeg har spekulert mye på det samme. Og det er i alle fall en ting som er sikkert. Du er ikke lat og du må ikke leve slik at du føler at du må ta deg sammen hver dag for å klare hverdagens utfordringer. Been there, done that!
Det er mulig jeg skyter bom nå men: Det er normalt å være trøtt etter en dag på jobben, men jeg regner med at du kanskje bruker mye av fritiden din til å lade opp til å gå på jobb (bruker lang tid på å ta deg inn igjen etter en arbeidsuke, eller en arbeidsdag - lander i sofaen etter arbeidsdagen uten mye energi til husarbeid, fritidsaktiviteter eller familie?) Føler deg utmattet mye av tiden, men at energinivået kan variere fra dag til dag??
Uansett - dersom jobben krever så mye energi at du føler at du ikke har nok krefter igjen til "livet" ditt - er det kanskje på tide med en god pause?
Eller en annen fordeling mellom jobb og fritid? Livet er ikke bare jobb. Og for å ha det bra må en ha en balanse mellom arbeid og fritid. Det er skummelt å føle at en kommer til kort i forhold til jobb, men det er viktig å ta jeg-er-sliten-signalene på alvor så en ikke går på en skikkelig smell. Og selv om prøvene dine er "fine" -er ikke det fasiten på om du føler deg frisk eller ikke. Føler du deg sliten - så er du det. Når du tar deg sammen hver dag - tapper du reservene dine - og det vil sannsynligvis bli vanskelig å leve slik på lang sikt.

Og jeg tror det er viktig at familien din skjønner at du ikke har samme eneginivå som andre friske mennesker på din alder. I alle fall ikke hele tiden. Og at dette kan variere fra dag til dag, årstid til årstid osv. Jeg har hatt flere runder med familien - der vi har snakket om hvordan jeg har det, hva jeg har energi til og ikke - og hvordan vi kan gjøre det beste ut av situasjonen. Det er viktig å snakke om disse tingene!
Det er viktig å huske på at vi med lavt stoffskifte ikke henter oss inn på samme måte som andre. Vi trenger mer tid - og mer ro.

Men kanskje viktigst er det at du selv gir deg tillatelse til å senke ambisjonsnivået, at du tillater deg selv å leve etter det du ser du kan klare - og ikke etter det familie, venner, arbeidskollegaer osv forventer av deg. Og dette er nok den vanskeligste biten. Den jeg sliter mest med. Jeg vil gjerne være flink pike - som ikke har støv i krokene, som stiller opp og som strekker meg langt i forhold til jobb. Og det er i forhold til dette jeg har de vanskeligste følelsene også - nederlagsfølelse og tristhet fordi jeg ikke klarer å jobbe like mye som vennene mine, ikke klarer å holde huset støvfritt og hagen fri for ugress - og at jeg må overlate en del arbeidsoppgaver til mannen min som også har en krevende jobb. At jeg må velge å være hjemme på sofaen når kollegaer er samlet til fest, fordi jeg ikke ønsker å bruke et par dager på sofaen etterpå - for å hente meg inn igjen....

Og så forsøker jeg å holde fokus på det jeg faktisk klarer og de fine opplevelsene jeg tross alt får med meg. Ikke alltid enkelt det heller.


Uansett - du skal vite at du ikke er alene om å føle at du er lat og at du bare må ta deg sammen. Jeg har den følelsen hver dag. Og du skal også vite at leger flest ikke vet så mye om stoffskiftesykdom. Og at du i alle fall vet best hvordan du har det - uansett hva prøvene viser. Prøvene sier egentlig ikke så mye om hvordan en føler seg.

Ønsker deg alt godt!