Jeg var hos spesialist i Oslo i går, for å få søkt om å få Armour'en på blå resept. Jeg vet at jeg kommer til å få avslag, men tenker at det er viktig at mange søker, for å få vist at så mange ikke har det bra på Levaxin. Så får jeg klage avgjørelsen videre når den kommer.

Fastlegen har prøvd å søke, men fikk avslag på søknaden fordi han ikke var spesialist - så jeg hadde time hos en slik. Å søke om Armour for meg var - etter ansiktsuttrykk og kroppsspråk - ikke noe han akkurat gjorde med glede, men jeg fikk med meg et papir med hans underskrift og stempel på. Punktet med "utdypende begrunnelse" har han ikke skrevet noe på, så den får jeg ordne selv. Det var en selsom opplevelse.

Han hadde ikke mange pasienter som brukte Armour eller annen NDT. Han hadde ingen tro på at det hadde noe for seg, ettersom det ikke var dokumentasjon på at det virket. Likevel mente han at Levaxinen ikke var noen god medisin, fordi de fleste fortsatt hadde symptomer når de gikk på den. Liothyronin var han heller ikke positiv til. Derimot mente han at mange med lavt stoffskifte gjerne kunne ha ME i tillegg til sin stoffskiftesykdom, og anså det tydeligvis som noe ikke-stoffskifterelatert. At utmattetheten hadde noe å gjøre med dårlig omdanning fra T4 til T3 å gjøre, eller dårlig opptak i tarmen trodde han visst heller ikke på: "jasså, du har lest det der, ja" var kommentaren. Og at binyrene kunne bli slitne, var bare udokumenterte påstander fra nettet.

Det må være mye prestisje som står på spill for disse legene? Det er kanskje slik at hvis de går inn på behandling som ikke er forsket på, blir de sett ned på av spesialistkollegaene sine? Det er jo meningsløst, og tragisk: en lege som har syke pasienter ut og inn av kontoret sitt hver dag, gir dem medisiner som han vet ikke virker så særlig godt - og vil ikke vite noe om alternativene som faktisk fins? Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å finne en sånn jobb meningsfylt.