Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.... Men nå har jeg hatt en vanlig oppfølgingstime hos fastlegen, hvor jeg også fortalte at jeg hadde vært tilbake hos Lynx. Det virka ikke som fastlegen forsto at jeg også vil la meg behandle der, men så var jeg ikke veldig tydelig på akkurat det heller..... Det var mer eller mindre bevisst fra min side ut fra hvordan timen forløp. Fastlegen ville faktisk justere videre opp til 150 mcg Levaxin. Noe jeg selvfølgelig ikke gjør, siden jeg skal over på NDT snart (hvilket er noe jeg velger å vente med å fortelle - man velger sine "kamper"...). Jeg holder ut på 125 og vurderer å trappe ned til 100 den siste uka før jeg bytter til Erfa.

Fastlegen syntes det var greit at jeg går til Lynx (skulle bare mangle, det er jeg som bestemmer over meg), men samtidig fikk jeg en slags advarsel, uten at jeg vil gå videre inn på det. Det er nå enda mer tydelig at fastlegen er A4 og orienterer seg stort sett innen for "boksen". Allikevel har han faktisk gitt meg "prøvebehandling" med Levaxin, som etter hvert har overbevist ham at jeg har et reelt stoffskifteproblem. Han er ikke interessert i å finne ut noe utover dette, siden "det er samme behandling uansett". Jeg er ikke helt enig der. I utgangspunktet burde også jeg være en "boks-tenker", med min naturvitenskapelige utdannelse. Med årene har jeg innsett at verden ikke er svart-hvitt, og jeg beveger meg langt utenfor (den sikre, trygge) boksen på flere områder!

Jeg skal gi Lynxlegen en sjanse. Han har til nå vist at han kan mye mer om kompleksiteten i stoffskifteproblematikken enn hva fastlegen gjør. Så kan de være så uenige om "evidensbasert medisin" som de vil. Hovedsaken er at jeg skal bli bedre enn jeg er nå, og at jeg ikke vil spise syntetisk hormonhermer lengre enn jeg må.

"Juster opp til 150 mcg, ta nye prøver om ca 8 uker, og så ses vi". Right! Jeg "glemmer" den timen (som jeg skulle booke selv) og venter til etter nyttår en gang tenker jeg! Da har jeg spist Erfa tilstrekkelig lenge til at Levaxinet er ute av kroppen.

Det var ett eller annet til jeg hadde tenkt å ta med, men det forsvant ut av hodet og ble borte mens jeg skrev.... "Da var det nok ikke så viktig", pleide min mormor å si. Vel, hun hadde nok pseudodemens hun også, med sin kalde, bleke hud, sitt hvite, tynne hår og halslinningen godt nedenfor halsgropa.....