Kjæreste Anisa
Du har vært en av mine reddende hjelpere disse årene. Jeg takker i dypet av mitt hjerte for din kunnskap og livsvisdom. Din varme og omsorg har reddet meg utallige ganger.

Først en liten oppdatering: Jeg var hos legen min for et par uker siden, det besøket ble ikke helt som forventet. Hormonene var lave, lavere enn jeg hadde håpet på. Jeg er ganske god på å være utålmodig. Etter legebesøket økte jeg DHEA tilbake til 25 mg, hydrokortison opp til 12.5 mg og pregnenolone tilbake til 50 mg. Jeg bruker østrogenkrem og progesteron (og kommer sikkert til å bruke det resten av livet, hvorfor ikke?). Det besøket var en liten nedtur jeg hadde problemer med å formidle her. Jeg hadde bomma skikkelig. Jeg håpet på å gradvis kutte hormonene med braksuksess. Slik gikk det ikke.

Hvorfor jeg har ønsket å slutte med hormoner? Det koster penger. Det er en bit. En annen og viktigere bit er at jeg er mektig lei piller. Piller. Leger. Undersøkelser. Blodprøver. Leger som ikke har nok kunnskap. Følelsen av å snakke til en vegg som blir provosert av at du vet noe legen ikke vet. Eller en smilende vegg som ikke bryr seg om det jeg sier. Alt står meg langt opp i halsen.

Thyroid har jeg ikke tenkt å slutte med! Jeg har hypotyreose. Jeg har en skjoldbruskkjertel som ikke fungerer, tiden med ren T3 viste det, FT4 sank ned til bunnivå. Jeg kan selvfølgelig ikke slutte å oppsøke leger selv om jeg er lei dem.

Tiden vil vise om kroppen min kan hjelpe til med balanseringen av hormonene, eller om jeg fortsetter med hormonbehandling (Skjoldbruskkjertelen er altså ikke tema her, bare for å gjøre det helt klart!). Jeg skjønner tankegangen din angående aldring og hormoner som synker, Anisa. Jeg velger å holde spørsmålet om hormonbehandling eller ikke åpent, ut fra hva som skjer i kroppen min fremover. Og da basert på disse prøvene jeg er så lei av

Du skriver godt og klokt om hvordan vi rammes ulikt av hendelser i livet. For meg har det vært naturlig å fortelle om den veien jeg har gått det siste året. Har jeg først sagt A her inne, kan jeg likegodt fortsette. Hele denne tråden er en beskrivelse av leting, av forsøk, av å lykkes og mislykkes. Akkurat nå skriver jeg om det jeg holder på med for tiden.

For meg blir det vanskelig å ikke ta til motmæle hvis jeg mener at noen tar feil. Det er mange diagnoseglade leger der ute. Og de finnes både innen skolemedisinen og innen helhetslegene. Diagnoser som ME, ADHD, bipolar lidelse, angstlidelser, depresjon, fatigue etter både det ene og det andre. Pluss en mengde andre diagnoser. For noen er det en lettelse å bli plassert i en diagnose. Hjelper det noe om legen gir deg diagnosen bipolar? Får du det bedre? Får du det bedre av å høre du har ME? ADHD? For meg var det ganske tankevekkende å lese en forskning på ungdommer utført av Bessel van der Kolk, en av de store innen forskning på traumer. Noen av barna/ungdommene hadde inntil fem forskjellige diagnoser. Sannsynligvis også dertil tilhørende piller. Han satte en diagnose på dem: traumer. En diagnose, ikke tre, eller fem. Disse ungdommene hadde slike diagnoser som nevnt ovenfor. Men diagnosene var feil. Satt av leger med for lite kunnskap, men stor selvsikkerhet.

Det vi har opplevd slår så ulikt ut: søvnvansker, tilbaketrukkenhet, sosial fobi, maniskhet, utmattethet, lave energinivåer, hormonforstyrrelser, muskelsmerter, konsentrasjonsproblemer, fordøyelsesproblemer, depresjon, angst, sinne, voldelighet, kriminalitet osv osv. Likevel kan svaret være det samme. Noe skjedde, og ingenting ble det samme etterpå.

Selv om jeg mener at jeg i tillegg til hypotyreose har traumer som trenger å behandles, betyr det ikke at jeg mener at andre skal glemme hormoner og gå inn i en traumebehandling. Jeg mener for eksempel at Nora2, som skrev i min tråd, bør jobbe for å få T3. Samtidig mener jeg det er på sin plass å minne folk om at vi er komplekse. At hormonene (flere enn bare thyroidea) har kræsjet betyr ofte at det kan finnes en sammenheng med vonde opplevelser (les traumer). Når jeg først sitter på den kunnskapen mener jeg det ville være idiotisk å ikke nevne det. Så får det være opp til hver enkelt å vurdere hva man vil tenke om eget liv og de ubalansene som har oppstått, og hvilken behandling man velger.

Jeg nøt innlegget ditt fra vetrinærenes ståsted i dag, Anisa Det er skremmende at man har større omsorg for dyrenes hormonbalanse enn menneskenes. Godt for dyra. Verre for menneskene.

Jeg setter også umåtelig stor pris på å kjenne deg Anisa
Mange har blitt provosert av din barske rett frem måte å snakke på. Det er godt at noen tør si det de mener. Jeg håper jeg kan bli like modig som deg.