Der det er liv, er det håp

Nå er jeg kommet enda lengre ned som sagt, jeg klarer ikke trene. For to dager siden var det fint vær, sol og litt fornemmelse av vår. Jeg bestemte meg for å gå til vårt lille tettsted, jeg trengte å gå innom en butikk. 4 kilometers distanse. Jeg gikk svært, svært sakte, stoppet opp ofte. Og det var for mye. Da jeg kom frem var det bare å ta første kollektivtrafikk tilbake til hjemmet mitt og legge meg, jeg var totalt utmattet.

Jeg har mange spørsmål jeg ikke er i stand til å besvare, jeg tror heller ikke legen min kan det ennå. Kanskje kan jeg ikke trene så normalt som jeg har gjort den siste tiden? Kanskje er jeg mer følsom for det kroppen oppfatter som stress enn jeg trodde, det er helt tydelig! Og kanskje må jeg belage meg på å ta kortison resten av livet? Kan det hende jeg har en sekundær eller tærtiær binyrebarksvikt? Uansett ser jeg at jeg kan ikke trappe ned hormonene for å ta en ACTH-test. Det tror jeg vil bety min undergang. Jeg hadde en naiv tro på at når jeg nå begynte på kortison, ville alt bremse opp og gå den andre veien. I stedet har det fortsatt å bli verre og verre formkurve. Jeg antar at det kan ha med at hormonsystemene reagerer litt langsomt?

Jeg har en del tanker om det året som har vært. Jeg ville så gjerne være frisk, friskere enn jeg har vært. Binyrene sendte jevnlig ut signaler, jeg kunne innimellom få binyrefølinger, hvor jeg plutselig kunne kjenne en enorm svakhet, svimmelhet osv. Jeg ignorerte det. Jeg var jo på vei til å bli bedre, ikke sant! Jeg har falt med et plask. Nå lurer jeg litt på å innføre thyroid igjen. På STTM er de skråsikre på at man må ha solide binyrer for å gå tilbake på thyroid http://www.stopthethyroidmadness.com...3-only-to-ndt/ Jeg vil gjerne ha noen tanker fra dere andre på akkurat dette. Jeg er der hvor jeg setter spørsmåltegn ved det meste