Problemet er egentlig svært enkelt i forhold til å vurdere effekt av legemidlet levaxin. Legen spør pasienten om hun føler seg bedre, pasienten svarer enten nei, eller er uklar i svaret sitt. Enten fordi hun føler seg bedre enn hun gjorde helt uten levaxin, eller fordi man i kombinasjon med en tregt fungerende hjerne prøver å være høflig. Blodprøvene forteller legen at pasienten er bedre. Legen velger å tro på blodprøvene.

Hvis dette derimot var en pasient som oppsøkte lege fordi han vær plaget med hodepine, ville ikke legen kunne vurdere pasientens effekt av feks paracet på annen måte enn ved å spørre pasienten. Pasienten kunne da si at nei, paracet fjerner ikke min hodepine. Man kunne dermed bevege seg videre til å prøve et annet legemiddel mot hodepine. Fordi her finnes det ikke prøvesvar legen kan støtte seg på.

Min konklusjon er derfor som følger: Legene behandler prøvesvaret og ikke pasientene. Det må ikke vi som pasienter finne oss i.