For min del så lever jeg etter filosofien "veien blir til mens man går".
Jeg har gradvis lært meg og godta at jeg er som jeg er, og hva som funker som nødløsninger for meg, men jeg er også veldig åpen om hvordan jeg har det, og har lært at jeg ikke lenger er superkvinne som fikser alt. Tvert i mot trenger jeg, og har lært og ta imot hjelp.
Kanskje en idè og forklare gjestene før de kommer at du selvsagt (om du gjør det da) gleder deg til de kommer og håper det går greitt at det er litt enkelt hos deg når de er her, fordi du er syk.
Mange mennesker SER ikke at vi er syke.
Vi har ikke førerhund, bruker ikke krykke eller rullestol eller mangler lemmer. Vi bærer sykdommen inni oss.
Min opplevelse er at gode venner faktisk setter pris på og vite hvordan helsa vår er, istedet for at de skal føle at de er til plage (jeg klarer iallefall ikke å være en god vertinne når jeg sliter).