Besøk av en småbarnsfamilie. Er så sliten at jeg driver og kaster opp.

[flaggstang]

Takk for fin respons.

Det gjør veldig godt at jeg ikke er "alene" om en slik frustrasjon.
Jeg ser at jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes fra min side.
Jeg forstår at det ikke er så lett å være i en ny familie situasjon fra småbarnsfamiliens side.
De dro hjem for litt siden, hadde trøbbel med den lille. Ser frem til å kose meg resten av pinsa.

Men til en annen gang er jeg usikker på hvordan jeg bør forbrede meg? Bør jeg (minske forventingene mine) til andre?

Og hva var det egentlig som skjedde?

[Bille]

Bra de dro nå slik at du kan få slappet av
Kanskje ble det hele en reaksjon på at du hadde litt for høye forventninger. Det er fort gjort å stå på for mye når man venter besøk. Merker det selv også. Besøkende tenker kanskje ikke alltid på det strevet man har hatt.
Merker at behovet for ro er mye større nå enn det var før. Kan virkelig nyte mitt eget selskap, slik at jeg får litt dårlig samvittighet

[Pingvinen]

For min del så lever jeg etter filosofien "veien blir til mens man går".
Jeg har gradvis lært meg og godta at jeg er som jeg er, og hva som funker som nødløsninger for meg, men jeg er også veldig åpen om hvordan jeg har det, og har lært at jeg ikke lenger er superkvinne som fikser alt. Tvert i mot trenger jeg, og har lært og ta imot hjelp.
Kanskje en idè og forklare gjestene før de kommer at du selvsagt (om du gjør det da) gleder deg til de kommer og håper det går greitt at det er litt enkelt hos deg når de er her, fordi du er syk.
Mange mennesker SER ikke at vi er syke.
Vi har ikke førerhund, bruker ikke krykke eller rullestol eller mangler lemmer. Vi bærer sykdommen inni oss.
Min opplevelse er at gode venner faktisk setter pris på og vite hvordan helsa vår er, istedet for at de skal føle at de er til plage (jeg klarer iallefall ikke å være en god vertinne når jeg sliter).