Besøk av en småbarnsfamilie. Er så sliten at jeg driver og kaster opp.

[Rufus]

Uff, stakkars deg...

Skjønner at du synes det er frustrerende. Som kronisk syk er en mer prisgitt de folkene en kommer borti eller har rundt deg. Enten det er familiemedlemmer, venner, kolleger, sjefer - eller leger for den saks skyld. Da jeg var frisk kontrollerte jeg mer hvordan jeg forholdt meg til folk. De slitsomme holdt jeg meg som oftest unna, i det minste var det lettere å holde dem på avstand. Som syk er ikke dette så lett.
Og så tror jeg, som du er inne på, at folk gjerne oppfører seg litt annerledes mot deg som syk. (Men det er deres problem).

For meg har løsningen vært kutte ut folk som føles som en belastning. De som bare trekker krefter utav deg, frustrerer deg og kun er en byrde, er jo ikke noe å samle på, tross alt. I mitt tilfelle har det vært nær familie. Det har selvfølgelig blitt tatt ille opp av enkelte, men for meg var det nødvendig. Og det var riktig ser jeg i ettertid.

Disse menneskene dere har besøk av virker uhøflige. Ikke verd så mange tårer, spør du meg. Dere er gjestfrie og rause, de virker egentlig ganske frekke.
En skal selvfølgelig gi folk en sjanse, men du må ta hensyn til deg selv. Håper samboeren din deler ditt syn. Da er det mye enklere.

Håper at resten av pinsen blir fin og på dine premisser

[Pingvinen]

Jeg kjenner meg så igjen i den følelsen av og ikke få lov til og være seg selv, fordi man har gjester man vil ta hensyn til.
Nå er jeg i den heldige situasjon at både mann og sønner passer på meg, og lar meg trekke meg vekk når jeg trenger det, men likevel er jeg veldig restriktiv på hvem jeg godtar skal overnatte hos oss (vi bor på en populær plass, spesielt med tanke på vinteraktiviteter og fjellturer, så det er populært med ferie her hos oss). Før gjester kommer, lager jeg meg nødløsninger (som jeg ikke alltid trenger, men som er klar bare just in case). Jeg lager meg en god plass på soverommet, klemmer inn en god stol og musikk/lydbøker med øreklokker, diverse håndarbeidting og kryssord, bærbar data + litt proviant og vannflasker, jeg setter sko klar, slik at det er lett og smette på for og gå en tur, etc.
Beste rådet jeg kan gi deg akkurat nå, er at du trekker deg stille vekk når du føler for det, og får samboeren din til og forklare at du er syk. Ikke alle godtar at man har lov til og føle seg syk når man er stoffskiftesyk, så gjengen min snakker litt rundt og forklarer at jeg er endokrint syk. Det høres visst mye verre ut, så da godtar lettere gjester også at man føler seg syk.
Sender deg en stor klem og håper du kommer deg greitt gjennom pinsen.