Jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av dette, og slik har jeg hatt det i hele mitt liv. Jeg hørte om dette for første gang for ett år siden, da var jeg veldig sliten og ble stresset f eks av alle de sosiale mediene jeg var medlem av og som innhentet meg litt på en måte. Meldte meg derfor ut av FB f eks, slettet hele profilen og syntes det var herlig å slippe info om alle som drakk kaffe om morgenen eller all reklamen. Jeg ble også mer bevisst min bruk på nettet og skjermet min egentid.
Jeg har lenge reagert på høye lyder og blir sliten av store mengder mennesker. For noen år siden kuttet jeg ut kino, for det blir for voldsomt for meg.
Men...jeg er noe skeptisk til dette.

For ett år siden, da jeg fikk tips av en venn om denne siden, syntes jeg så mye stemte, og begynte derfor å beskytte meg selv fra voldsomme inntrykk og å verne tiden min så jeg fikk noen timer alene i ro og mak for å hente meg inn igjen. Og det er jo bra det, at jeg slutter å se på alt det andre mennesker får til og hvor sosiale de er, men heller tar hensyn til meg og mine behov og derfor går og legger meg tidlig når jeg er på en konferanse f eks. Faren er at man aksepterer å fungere f eks 50% pga en "personlighet". Hvorfor trenger jeg å være alene og blir sliten av for mange mennesker rundt meg? Hvorfor er jeg så høysensitiv? Jeg tror ikke det er noe jeg bare er og er født med. Nå viste det seg at en årsak til at jeg kjente det slik for ett år siden, var at jeg hadde utviklet høyt stoffskifte. Muligens har jeg slitne binyrer også.
Så jeg synes det er bra med denne informasjonen, og ser at det kanskje er derfor jeg trives så utrolig godt med min samboer som også er mye den samme typen som trenger å være mye alene og bare holde på med sine ting. Andre har det bra sammen pga felles interesser. Vi har det så godt sammen pga at vi har så lik rytme på en måte. Samtidig er det viktig å være klar over at man også kan være syk.