ja, sånn hadde jeg det og i flere år. det jeg lærte av det var at slike tanker ikke hjelper hverken meg eller andre ovehodet. i tillegg forstod jeg at jeg faktisk ikke har behøv for at andre skal forstå i dybden - jeg blir jo ikke friskere av den grunn.

jeg tror også det er lurt å ha forståelse for at andre ikke forstår - og også kan bli lei av de virkninger denne sykdommen har. min løsning på det var å ikke klage hele tiden, men helle spare meg til når jeg virkelig hadde behov for hjelp til saker og ting.
igjen - jeg blir ikke bedre av å snakke om det hele tiden med kjæreste og venner.

i tillegg gjør jeg flere tiltak i både kost, trening(med riktig kosthold kan man etterhvert også orke å trene litt og tilogmed like det ) og egenpleie samt hvile.
har tatt meg tid å forstå kroppens signaler, men nå begynner det å bli sånn nogenlunde.
ellers anbefaler jeg å snakke med en psykolog/psykiatrisk sykepleier. det kan hjelpe endel på å bygge opp selvbildet igjen, for det tror jeg du trenger.

det kommer til å ordne seg med studier, selv har jeg panikk for altmulig annenhvert sekund uten at noen rundt meg merker dette - og jeg har nådd langt flere mål enn det jeg trodde når jeg fikk denne greia her.

det krever bare en god porsjon tålmodighet og vilje.