Jeg kan også bli noe alldeles for jævlig sinna! Særlig når det er noe jeg ikke får til. At tastaturet her er like helt fremdeles, er meg en gåte. For er det noe som får juling, så er det det. Jeg kan også bli så sinna at jeg slår neven i bordet til jeg får blåmerker.
Er jeg sint på meg selv, så hender det at jeg banker nevene i hodet også.

Jeg har det med å la ting ligge og gnage, og det er ikke sunt. Særlig om jeg har opplevd mobbing og dritt fra ukjente, så kan det ligge lenge og ulme. Jeg opplever jo stadig mobbing, det har fulgt meg siden barneskolen så jeg burde snart funnet en måte å takle det på. Men det har jeg ikke. Av den grunn unngår jeg kontakt med barn og ungdommer så godt jeg kan, for det er de som er de verste mobberne. Aner ikke hvorfor jeg ble mobbet som barn. Men som voksen er det pga. vekta.

Mange ganger drømmer jeg om å være så sterk både fysisk og psykisk, at jeg klarer å ta igjen. Men jeg er feig og stikker bare unna. Gjemmer meg hjemme og gråter alene.
Hvorfor må enkelte rakke ned på andre, for selv å føle seg vel?

Selv på nettet opplever jeg mobbing, senest forleden i en av Dagbladets weblogger. Jeg ga opp å lese bloggen etter den første drittmeldingen, og varslet avisa. Ser ut til at de tok til fornuft for nå finner jeg ikke bloggen igjen, så den er nok fjernet.

Det finnes ikke grenser for hva folk får seg til å si til overvektige folk. Jeg har stått frem i lokalavisa før for å få med folk på trimmen jeg startet, men det er tøft hver gang. Jeg aner jo ikke hva slags kommentarer som venter meg på butikken og ute ellers etterpå. I fjor stod jeg jo frem i full figur iført badedrakt, et bilde som kom som helside i avisa. Jeg bør vel ikke bli overrasket om jeg en gang finner ut at det bildet er scannet inn og verserer på internett som noe av det verste folk har sett.
Nå skal jeg i avisa igjen, jeg skal "reklamere" litt for mitt eget firma. Får håpe det går bra.

Nå sporet jeg veldig av her.
Men jeg merker at jeg har betraktelig kortere lunte enn en frisk person. Særlig når jeg fra før av er sliten. Har nevnt en slik typisk episode i avsnittet "Tut-tut sier onkels bil..." i denne artikkelen http://www.thyro.net/overvekt.htm om han som parkerte for nær. Hadde jeg ikke vært sliten fra før, så hadde jeg kanskje greid å roe meg litt mer ned.

Det verste er at jeg blir så vannvittig sliten _etter_ slike raseriutbrudd. Jeg klapper fullstendig sammen og må ofte sove i flere timer etterpå for å hente meg inn igjen.