"For - forståsegpåere."

[BeritM]

Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?

Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??

Enig med deg. Men det kan nok bli vanskelig å få til i en verden som ikke er ideell..... Hadde du klart å si i fra slik til noen? Enig at det er rosverdig men jeg vet ikke om jeg hadde hatt guts til å si ting så direkte. Kanskje til familie og helt nære venner da, men ikke andre.

[Jeanette Ws.]

Nei, verden blir aldri ideell... Men det er ikke så vanskelig å få til å si fra slik til noen, man trenger bare litt øvelse i det. Eller bare litt fokus på å kjenne litt etter og prøve å være respektfull og ærlig. Som sagt, så er ikke jeg noen mester i dette, men det er veldig fokus på det i jobben min. Vi MÅ si "det", og vi SKAL kjenne etter. Derfor har jeg nok gjort det et antall ganger ja, og driver på fortsatt. Og det er vel derfor jeg er blitt så opptatt av det også...

Men det er en veldig ideell teori, men også veldig "riktig".. Dessverre får jeg vel si.

Og jeg vil aldri forvente at verden skal bli slik.. Men jeg irriterer meg stadig over helsepersonell som lar sitt eget indre drama gå ut over pasientene. Eller mennesker som aldri tar ansvar for å "ta fatt i seg selv", men lar eget drama få herje løs på uskyldige mennesker. Og det siste tar jeg meg stadig i dessverre, men jeg tar meg da i det i det minste.

Nå høres jeg veldig sær ut, og hovedtanken er jo bare litt enkelt sagt at hvis folk kunne se seg selv litt utenifra og tenke seg litt mere om så hadde det vært fint for oss alle.

[TheaK]

Når jeg sier til folk at jeg er sliten (eller for sliten til å jobbe), sier de ett av følgende alternativ:

• Det er jeg også
• Jeg var utbrent/sliten/møtte veggen en gang, da var jeg sykemeldt noen uker
• Det hjelper ikke å bare sitte stille, du må jo gjøre noe da
• Man blir enda mer sliten av å bare sette seg ned
• Kan du ikke bare gå til en endokrinolog, og endelig få en løsning?
• Hva gjør du egentlig hele dagen? Jeg hadde blitt gal av å ikke gjøre noe!
• Hvis du trener får du masse energi!

[Bettie B.]

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg!

Jeg er neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å forstå hvordan det er å leve med kranglete stoffskifte, hvis noen hadde prøvd å fortelle meg om det før jeg fikk diagnosen sjøl. Så mange slags diffuse, merkelige symptomer, som i mange tilfeller faller sammen med "lat", "sløv", "uengasjert", "deppa" og andre ting som ikke akkurat er høy status å være belemret med. Da er det fort gjort for tilhøreren å tenke sitt, selv om de er høflige nok til ikke å si det høyt.

Jeg tror at vi er avhengige av å ha noen egne erfaringer før vi kan klare å sette oss inn i hvordan andre folk har det. Har du for eksempel ikke barn sjøl, er det lett å klassifisere andres unger som ufordragelige, og ikke så lett å forstå at noen ganger har du bare lyst til å kaste babyen ut av vinduet. Samme gjelder for stoffskifte- og annen kronisk sykdom. Har du noen egne erfaringer med det, kan det være lettere å forstå hva andre forteller, og sette seg inn i hvordan de har det.

Legg merke til at jeg sier "kan være" lettere å forstå - det finnes unntak. Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.

Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon

[Jeanette Ws.]

Jeg tenkte på det i dag... Hadde vi sittet med beina i gips, så hadde det kanskje gått an for mange andre å skjønne at de tiltakene de tenker kan ha effekt, ikke virker noe særlig. F.eks; en venninne av meg, hun er av og til veldig energiløs av hypotyreosen. Hun jobber fullt, har to små barn, og får det så vidt til å henge sammen ift at hun har så lite energi. Så da hun ble sykmeldt og nesten ikke orket å stå på beina kom mange av de kommentarene du nevner.. Og i tillegg; du som har så mye egentid må vel kunne få igjen energien fort! Men; hva med et menneske med beina i gips; beina gror jo kanskje ikke fortere om man har mere egentid; og det skjønner jo de fleste. Men hypotyreosen vår er vanskeligere å skjønne, og hvis man ikke er åpen for å finne ut av hva det er, kommer "gode råd og tiltak" som ikke virker...

Det er leit at det er sånn, og ofte orker man jo heller ikke argumentere.. Eller klistrer på seg et vinnende smil som det er beskrevet oppe i tråden.. Ellers syns jeg smgjs forklaring til uvitende folk var god :

Avhengig av om de kjenner til diagnose/sykefravære etc eller ikke sier jeg som regel "Det har ikke vært lett for dette er en sykdom som viker på alle celler i hele kroppen fram til man får funnet at man har den, funnet riktig medisin og medisinen har fått tid til å virke. Det er mange faktorer å balansere som kroppen har gjort selv før. Så det går opp og ned, akkurat nå ser det bra ut."

til deg TheaK

[Jerene]

Så enig, så enig.

En ting som funker for meg er å be dem forestille seg at de har influensa uten feber, vondt i hodet og snørr i nesa. ... Bare nokså slapp i noen år.

Da pleier de å skjønne at det er ikke bare bare, liksom.

[smgj]

Så enig, så enig.

En ting som funker for meg er å be dem forestille seg at de har influensa uten feber, vondt i hodet og snørr i nesa. ... Bare nokså slapp i noen år.

Da pleier de å skjønne at det er ikke bare bare, liksom.

Den er god. Det er jo viktig at vi forsøker å nå fram også. Jeg mener, sier vi "takk, bare bra" så kan vi heller ikke forvente forståelse rundt neste sving, Dessverre.

Av og til har det fristet meg å være brutalt ærlig... når jeg har fått det spørsmålet på en tydelig retorisk måte - altså mer som et formkrav enn av interesse. Hittil har jeg ikke gjort det, men det tror jeg sannerlig at jeg skal kvinne meg opp til.

[TheaK]

Jeg tenkte på det i dag... Hadde vi sittet med beina i gips, så hadde det kanskje gått an for mange andre å skjønne at de tiltakene de tenker kan ha effekt, ikke virker noe særlig.

til deg TheaK

Tusen takk!

Ja, det er det som er så frustrerende. Hvis man knekker et bein forstår folk, men når man har noe som ikke syns, og man ser helt normal ut, forstår ikke folk at bare det å komme seg på butikken kan være nok til å slite en helt ut i blant. "Du ser jo så frisk ut, atte!"

Av og til har det fristet meg å være brutalt ærlig...

Jeg har prøvd det, riktignok med andre ting, men likevel. Jeg har fortalt folk jeg omtrent nettopp har møtt at det er vanskelig å komme tidsnok fordi jeg er utbrent og alt går sakte, og at jeg sliter med angst i tillegg. Da har jeg møtt mer forståelse enn jeg gjør fra min egen bror. Vagt bekjente kan overraske en i blant, og da er det så godt å se at de også har vært i en sånn situasjon en gang eller forstår hvordan det er, eller hvert fall prøver å forstå.

Så noen ganger er det å være brutalt ærlig det som funker best. Men nå har jeg det med å være for ærlig også da...

[Jeanette Ws.]

Den er god. Det er jo viktig at vi forsøker å nå fram også. Jeg mener, sier vi "takk, bare bra" så kan vi heller ikke forvente forståelse rundt neste sving, Dessverre.
.

Tusen takk!

Så noen ganger er det å være brutalt ærlig det som funker best. Men nå har jeg det med å være for ærlig også da...

Ja, det er klart vi har et ansvar for å gjøre oss forstått. Det er jo håpløst for folk som lurer hvis vi også sender ut vage signaler. Men de jeg irriterer meg over er de som til tross for forklaringer osv. har sin egen forståelse av tingene og bare tolker alt en sier og det en gjør opp i mot sitt eget indre bilde. Og de hadde jeg bare lyst til å henge ut i en (tynn)tråd. Og ekstra ille syns jeg det er ovenfor mennesker som er sårbare og ikke har styrke og evne til å stå opp og på for seg selv. Jeg syns det er et godt perspektiv å ha fokus på egne forforståelser, for som det er poengtert blir det jo aldri helt ideelt...

Nå har jeg akkurat vært på jobb, og er rørt over hvilken gjeng jeg jobber sammen med. De har i hvertfall evne til å sette seg inn i ting bare de får "noe forståelig" å jobbe ut fra. Syns de fortjente litt "offentlig ære" i dag.

[BeritM]

Når jeg sier til folk at jeg er sliten (eller for sliten til å jobbe), sier de ett av følgende alternativ:

• Det er jeg også
• Jeg var utbrent/sliten/møtte veggen en gang, da var jeg sykemeldt noen uker
• Det hjelper ikke å bare sitte stille, du må jo gjøre noe da
• Man blir enda mer sliten av å bare sette seg ned
• Kan du ikke bare gå til en endokrinolog, og endelig få en løsning?
• Hva gjør du egentlig hele dagen? Jeg hadde blitt gal av å ikke gjøre noe!
• Hvis du trener får du masse energi!

Veldig treffende.... Akkurat sånn er det. Jeg har nesten sluttet helt å snakke så mye til omverdenen om situasjonen. Å få sånne kommentarer gjør det faktisk mye mye verre. Forumet her er fantastisk. Veldig godt å ikke føle seg ensom og som en "gærning". Det gir meg faktisk selvtillit og verdighet å tenke på at andre oppegående folk er rammet av akkurat det samme som meg, og at det ikke er noe med min personlighet som gjør at ting er som de er.